I dag skal alt være i flyt, men ikke alt er det. Kjønnet vårt har vi livet ut, selv om vi naturligvis kan føle oss, kle oss og te oss som det vi vil.
Usikre unge fortjener å få vite at de ikke kan skifte kjønn, men at de er gode nok som de er og at de kan være seg selv i den kroppen de har.
Dessverre er et lovforbud mot konverteringsterapi som Stortinget kommer til å vedta i desember retta ikke bare mot å forsøke å påvirke legning, men også kjønnsidentitet. Dette er egna til å gjøre terapeuter, lærere og foreldre engstelige for å støtte oppunder det som er objektiv virkelighet og støttende behandling for unge som er usikre på kjønnet sitt.
Selvsagt bør de fortsette med dette, men lovforslaget er ullent og legger opp til tvil. En type tvil som ei lovgivende nasjonalforsamling ikke bør legge opp til. Riksadvokaten har kommet med flere kritiske innvendinger mot lovforslaget, som går både på straffenivået og på rommet for skjønn, som Riksadvokaten mener er for stort.
Usikkerhet rundt kjønn er oftest noe man vokser av seg. Man faller ofte til ro i seg selv med åra. For alle som er opptatt av å hindre skade på homofile, som også var intensjonen bak lovforslaget, er det viktig å vite at de som er usikre på kjønnet i en periode i oppveksten gjerne finner ut at de er «bare» homofile i stedet.
De må i denne ofte forbigående fasen få vite at de ikke trenger å endre juridisk kjønn, navnet sitt eller operere vekk kjønnsorgana sine for å bli gode nok. De vil ha glede av en hel og frisk kropp resten av livet om de gir seg tid til å bli trygge i den eneste kroppen de noen gang får.
Man kan både i offentligheta og i terapirommet møte andre med respekt og varme uten å forkaste den objektive virkeligheta og opplagte fakta om kjønn. Tvert imot er det å forholde seg til fakta en forutsetning for både god lovgiving, god terapi og god samfunnsutvikling.
Lovforslaget legger opp til at vi skal bekrefte oppfatninga andre har av å være en feilvare, men selvsagt må det være lov til å gjenta at noen er god nok i den kroppen og det kjønnet de har
Selv kommer jeg til å stemme for å sende lovforslaget tilbake til regjeringa for en ny gjennomgang. Ikke fordi jeg mener det er rett å tillate konverteringsterapi av noen. Men fordi vi må utforme lover slik at de faktisk rammer det vi ønsker å ramme. Vi må ikke gjøre vedtak som innsnevrer ytringsrommet og som gir dårligere vilkår for gode samtaler og gode behandlingsformer.
(I dette innlegget uttaler Jenny Klinge seg som privatperson.)
