Vi står overfor en nasjonal krise: hele 685.000 nordmenn befinner seg utenfor arbeidslivet. Situasjonen er enda mer bekymringsfull når vi ser at mange unge voksne verken jobber eller studerer. Dette er et symptom på et system som svikter de som trenger det mest.
For å bekjempe utenforskapet, må vi forstå de underliggende årsakene. Det handler ikke bare om mangelen på arbeid, men også om et utdanningssystem og arbeidsmarked som ikke er tilpasset menneskers behov og evner.
Utdanning og arbeidstilpasning
Vi må tilby skreddersydd utdanning og opplæring. Mange unge faller fra skolen fordi de ikke ser relevansen i det de lærer. Utdanningssystemet må derfor bli mer fleksibelt og yrkesrettet, mens NAV må spille en aktiv rolle i å gi folk de verktøyene de trenger for å lykkes. Dette inkluderer jobbsøkerkurs, opplæring i praktiske ferdigheter, og tilpasset rådgivning som tar hensyn til individets situasjon og behov.
Inkluderende arbeidsmarked
Arbeidsmarkedet må tilpasses slik at det inkluderer alle, uavhengig av helsetilstand eller arbeidsevne. Her er det avgjørende å adressere det nåværende systemet for uføretrygd, som begrenser uføretrygdedes mulighet til å tjene penger utover en viss inntektsgrense. Per i dag mister uføretrygdede deler av sin trygd hvis de tjener over 50.000 kroner årlig, noe som kan hindre dem i å delta i arbeidslivet etter evne.
Jeg foreslår en reform der denne inntektsgrensen fjernes, eller heves betydelig. Dette vil gi uføretrygdede større fleksibilitet til å jobbe deltid uten å bli økonomisk straffet. For eksempel kan en person som tidligere tjente 450.000 kroner i året, og nå mottar 66 prosent av sin tidligere lønn i uføretrygd, kunne jobbe 30 prosent uten å miste trygdeytelser. Dette ville øke deres totale inntekt i forhold til uføretrygd alene og redusere risikoen for økonomisk usikkerhet.
Samfunnsmessige fordeler
Å gi uføretrygdede muligheten til å arbeide mer uten økonomisk straff vil ikke bare bidra til deres økonomiske trygghet, men også til samfunnsøkonomien. Det vil øke skatteinntektene og verdiskapingen, samtidig som det reduserer sosiale forskjeller. Med cirka 366.000 personer som mottar uføretrygd i Norge, kan selv en liten andel av disse som jobber deltid gi betydelig samfunnsverdi.
Å tilpasse regelverket slik at uføretrygdede kan delta i arbeidslivet i den grad de er i stand til og ønsker, vil være et viktig skritt for å bygge en mer inkluderende økonomi. Dette tiltaket vil ikke bare redusere fattigdom, men også utnytte det fulle potensialet til alle innbyggere, noe som gagner hele samfunnet.
La oss fjerne hindrene og gi uføretrygdede muligheten til å bidra på en måte som er meningsfull for dem. Sammen kan vi sikre en bedre fremtid for alle.
Lokale initiativer
Lokale initiativer må også styrkes. Kommuner, lokale bedrifter og organisasjoner kjenner best til sine egne samfunn, og de må få støtte til å utvikle tiltak som får folk ut av utenforskapet og inn i meningsfulle jobber. Det kan innebære opprettelse av lokale arbeidsplasser, tilrettelagte arbeidsprogrammer, og samarbeid med frivillige organisasjoner for å identifisere og møte de spesifikke behovene i lokalsamfunnene.
Inkluderingsbonus og psykisk helse
En annen viktig faktor er inkludering. Jeg foreslår en inkluderingsbonus til arbeidsgivere som ansetter langtidsledige eller personer med nedsatt funksjonsevne. Dette kan være et viktig insentiv for å få flere inn i arbeidslivet. Vi må også sette et sterkt fokus på psykisk helse. Mange av de som står utenfor arbeidslivet, sliter med psykiske utfordringer. Vi må derfor styrke tilbudet av psykisk helsehjelp, slik at det blir enklere å kombinere arbeid med helsetjenester. Et robust nettverk av helsetjenester kan spille en nøkkelrolle i å hjelpe mennesker tilbake til arbeidslivet.
Økonomiske tiltak
Det er også viktig å se på skattesystemet for å sikre at de med lav inntekt ikke blir økonomisk straffet. Jeg foreslår at ingen som lever under fattigdomsgrensen skal betale skatt. Dette kan oppnås ved å innføre et minstefradrag på 3G (grunnbeløpet i folketrygden) for alle. Denne endringen vil sikre at personer med lave inntekter får beholde mer av sine penger, noe som gir dem større økonomisk frihet og reduserer risikoen for fattigdom.
Begrunnelsen for dette er enkel: Å redusere skattebyrden på de som allerede sliter økonomisk, vil gi dem muligheten til å investere i sin egen fremtid, enten det er gjennom utdanning, helse eller andre nødvendige utgifter. Det vil også bidra til å redusere økonomiske ulikheter og gi flere mennesker muligheten til å delta i samfunnet på like vilkår.
Norge har ikke råd til å la 685.000 av våre innbyggere stå utenfor arbeidslivet. Dette er en krise som krever umiddelbare tiltak, og jeg mener vi må handle nå for å sikre en bedre fremtid for alle.
