Bibelens aller vakreste og mest dramatiske fortelling handler om nettopp en fødsel uten noen som er der for å hjelpe til, om å være langt unna hjemstedet og tryggheten sin når livets mest sårbare øyeblikk skjer, om å føde under uverdige forhold. «Det var ikke plass til dem i herberget.» Juleevangeliets fortelling om det unge paret som legger ut på ei lang reise og opplever at det ikke var plass til dem da Jesus ble født har i alle år fascinert generasjon etter generasjon. Kanskje ligger nøkkelen til denne fascinasjonen også i at man kan gjenkjenne denne frykten rundt rammene for en fødsel. Skal vi ikke rekke frem? Hva vil skje dersom noe uforutsett skjer? Er det noen som står klar for å hjelpe oss? Redselen og frykten som Josef og Maria må ha følt ble til verdens mest kjente fortelling. Den førstegansgsfødende Maria er blitt en figur man kan assosiere seg med, uavhengig av tro og religiøs tilhørighet. For hva må hun ha følt, hun som kom for å føde selve Sannheten?

Noen vil sikkert undre seg over at også prester deltar i debatten etter at fødetilbudet ved sykehuset i Kristiansund legges ned. Men det stormer på Nordmøre nå. Og vi som prester er satt til å være medvandrere i våre menigheter og lokalsamfunn, i ytre Nordmøre. Når en så grunnleggende funksjon som et trygt fødetilbud legges ned, så rammer det ikke bare kommuner og arbeidsplasser, det rammer først og fremst engstelige medmennesker som kjenner på usikkerhet rundt det aller mest basale; at det skal være trygt å føde. Mange av de som nå rammes er medlemmer i våre menigheter, og vi mener det er vår kristne plikt å sette ord på den engstelsen og frykten de opplever. Det åttende budet sier at vi ikke skal tale usant om vår neste. I denne prosessen har vi opplevd så mye som skaper splid. Dessverre er det mange politikere og byråkrater som bruker dette bevisst. Selv åpenbar desinformasjon fungerer og ingen orker eller bryr seg om å ta det opp i etterkant. For da har det allerede tjent din hensikt. Vi er redd for at dette er en alvorlig trussel mot demokratiet. Det er åpenbart Kirkas oppgave å også adressere dette. Og ikke minst mener vi det er vår plikt å artikulere den type fiendskap og ufred dette kan få mellom folk i nordre og søre del av vårt fylke. For denne saken oppleves ikke bare som relevant for de som skal føde, den oppleves også som en veldig splittende faktor mellom nabofolk i nord og sør. Skadepotensialet i form av hatske ytringer og vonde følelser er det vårt ansvar å si noe om. Vi sitter ikke i styremøter i helseforetak, men vi sitter i ganske mange møter med mennesker av kjøtt og blod. Som oftest møter vi mennesker i en eller annen situasjon i livet der livet har fått en radikal forandring, for eksempel når vi møter det nyfødte barnet i dåpssamtalen.

Den stemningen vi opplever brer seg i våre lokalsamfunn handler også om alle de som bor og lever i våre lokalmenigheter på Nordmøre. Vi ønsker å være en stemme for de som opplever maktesløshet, sinne og engstelse. Det er ikke Kirka uvedkommen at en så fundamental funksjon som et trygt fødetilbud skal forsvinne ut av våre lokalsamfunn. Det handler om respekt for den sårbarheten en fødsel er; at vi som mennesker er totalt overlatt til at noen tar imot oss når våre små bankende hjerter skal slå sine slag i verden for første gang. Vi er bekymret for menneskesynet som ligger bak slike vedtak, for det handler ikke om tall, budsjetter, eller tellekanter - men dypest sett om livet selv. Vår oppgave som kirke er å ta vare på det sårbare livet, fra dets begynnelse til dets slutt. Dette er i høyeste grad i sentrum av vår bevissthet disse dager, som nordmøringer, som folkekirke, som lokalsamfunn.

Sindre Stabell Kulø
Konstituert prost i Ytre Nordmøre prosti og sokneprest i Frei menighet

Tormod Sikkeland
Sokneprest i Kristiansund menighet

Lars Ove Skaret
Sokneprest i Nordlandet menighet

Per Eilert Orten
Sokneprest i Aure

Andre Øvrebø
Kapellan i Kristiansund og Averøy

Gunn Fagerlie Johannessen
Prestevikar Smøla

Gerd Anne Aarset
Prostiprest