Appell fra Line Karlsvik, SV,  i forbindelse med Bunadsgeriljaenes aksjon 27. september foran Kristiansund Sykehus i anledning foretaksdirektør Nils Kvernmos besøk på sykehuset.

For 12 år siden akkurat i dag den 27.september 2007, lå jeg her på fødeavdelinga som nybakt mamma til nok en vakker gutt. Han ble født på termin, var 4280 gram og 52 cm. Vi var stolte og glade foreldre, og tenkte at nå var ringen sluttet for vår del. Så feil kan man ta. I 2012 var vi tilbake igjen. Da med fjerde fødsel, som endte som en styrtfødsel og med et brukket halebein for mor. Tusen takk til hoffjordmor Eli Myrseth for at det ble en god opplevelse, til tross for alt.

I årevis har vi vært brukere av sykehuset vårt. På tur med de tre eldste barna og mannen min, falt jeg og brakk ankelen på vei fra Drabovannet til bilen. Jeg er glad for at jeg ikke den gang visste at jeg skulle igjennom flere operasjoner, år med opptrening og så enda ett beinbrudd, og enda ett og så et avrevet leddbånd i ankelen som kronen på verket. Jeg husker at jeg etter ankelbruddet lå på operasjonsbordet og hørte den ene legen si til den andre: «Vi blir nok her til to i natt. Det kommer inn to ankelbrudd til. Ett fra Tingvoll og ett fra skøytebanen.» Jeg ville nok ikke ha dødd hvis jeg måtte ha ventet på operasjon til dagen etter, men der og da føltes det sånn.

Jeg har all tillit til de ansatte på sykehuset vårt. For meg har de vært uvurderlige støttespillere i tunge stunder. Jeg har ledd og grått og alltid følt meg godt ivaretatt. Jeg hadde ikke ønsket meg noe annet når det røyner på.

Så kom det skjebnesvangre vedtaket om ett felles sykehus, og at dette ikke skulle ligge her. Forbannelsen og fortvilelsen har vi nok alle følt på. Dette har vært en emosjonell berg og dalbane av de sjeldne, men vi har jo aldri gitt opp. For min del har det handlet om å forholde meg til realitetene, men å si ifra – høyt og tydelig – hver gang prosessen har vært uredelig. For det har den vært. Mange ganger i løpet av alle disse årene.

Jeg har hatt tett kontakt med mine på Stortinget så lenge jeg har jobbet med denne saken. Jeg har bombardert dem med informasjon, jeg har tatt dem med hit, og jeg har vist dem hva vi har og hva vi mister. De har full forståelse for vår frustrasjon, vårt sinne og vår fortvilelse. De har også tatt konsekvensen av dette. Senest i mai fremmet SV i stortinget et forslag om å bevare føden her. Bare SP stemte for. Hvor var de andre partiene? Hvor var den såkalte Mørebenken? Jeg skulle ønske vi bare kunne rekke opp hånda i bystyret og vedta at vi ønsker å beholde sykehuset vårt i Kristiansund, men så enkelt er det dessverre ikke.

Sykehussaken er noe av det som engasjerer folk aller mest. Det er oss på vårt mest sårbare, og det representerer noe av det viktigste vi kan få igjen for skattepengene våre. Nærhet, trygghet og omsorg.

Når retorikken skifter etter vær og vind, er det umulig å agere riktig. Det er umulig å vite hva prosessen skal og bør være, når svaret er gitt på forhånd, og når svaret til alt overmål skifter fra dag til dag. Først hadde vi for mange keisersnitt her, og da ble det brukt som argument for å samle fødetilbudet i Molde. Så har vi for få keisersnitt, og da er det plutselig greit å kutte i anestesi. Hva er dette for noe??? Husker de ikke hva de har sagt fra møte til møte? Snakk om å tilpasse terrenget etter kartet – og ikke omvendt!

Dette handler om trygget, nærhet, omsorg OG forutsigbarhet! Vi kan ikke finne oss i å bli tall på et papir. En salderingspost for et luftslott av et prosjekt. Jeg lurer på om noen har vurdert konsekvensene av at vi blir pint inn til beinet for å finansiere et prosjekt vi ikke lenger har tro på? Et liv går tapt, en skade blir uopprettelig. Er dette bare tålbare konsekvenser? Når blir dette alvor for de som sitter i disse udemokratiske styrene?

De tenker ikke mennesker, liv og skjebner. De tenker på tall. Da er det vi som står her i dag, som må ta ansvar for at de som bestemmer skjønner galskapen i det hele. Vi må få Stortinget til å stå opp for oss, og for alle andre som velger å bo i distriktene og sikre mangfoldighet i landet vårt.

Vi fortjener nærhet, trygghet og omsorg vi også!

Takk for meg.