Jeg undres over alt som skjer for tiden. Det snakkes om keisersnitt, om bærekraft og om prosess. Ordene farer rundt i styrerom og stortingskorridorer, utrykkes fra talerstoler og foran mikrofoner. Og alt det dreier seg om er - penger. Det eneste denne nasjonen har nok av. Nå har man valgt entreprenør for bygging av det såkalte fellessykehuset på Hjelset. For oss som bor på ytre Nordmøre, vil dette sykehuset være et tilbakeskritt. Både hva gjelder tilgjengelighet og pasientsikkerhet.

Menneskene i Kristiansund må forberede seg på et tilbud som blir langt dårligere enn det de har vært vant til, mens andre deler av fylket skal «oppgraderes» med traumefunksjoner og dess like. Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne:

At de tør!

I planen går det frem at 90% av all gynekologi skal foregå i Kristiansund. Hvor tar de slike tall fra? Ingen har spurt oss som driver med dette daglig. Hvor finnes gynekologene som skal drive disse 90%? Uten mulighet til å legge pasienten inn etter behandling. De må sendes over fjellet på dårlig og til dels, vinterkledde veier. Bare de jublende ja-menneskene er spurt. Ikke de – som vet.

At pasientbehandling er i en rivende utvikling, vet vi som driver med dette. Problemet er, at til slik behandling, trengs fortsatt – folk. Hvor har de tenkt å ta disse fra? Fra Hjelset? Aldri i livet. Det kommer aldri til å skje. Jeg kjenner mine kolleger. De drar ikke i over to timer daglig for å tilse noen pasienter, når disse kan komme til Hjelset. Bare på legevaktsamarbeidet. Pasientene reiser til legevakten. Ikke omvendt.

Beredskap og følgetjeneste er planlagt som en frivillighets sentral. Med AMK som den mektige styrer. De skal, per telefon, ta avgjørelser de ikke er kompetente til. Bestemme om den fødende trenger en vurdering av jordmor eller ikke(?). Forstå den som vil. Og skulle det finnes noen jordmødre som vil gå døgnkontinuerlig beredskap og følgetjeneste for knapper og glansbilder, bør de innstilles til St Olavs orden med Eikeløv.

Jeg vil oppfordre de som (tror) styrer Helseforetakene om å sette seg ned. Utveksle noen ord med de som vet hvor skoen trykker, enten det er på fødeavdelingen i Kristiansund, eller på Akuttavdelingen i Volda eller beredskapsjordmor i Aure, Halsa eller Surnadal for den saks skyld.

Snakk med dem, denne gang! Ikke bare – til dem.