Det skal ikke stor innsikt, eller mye energi til, for å finne hovedårsaken til at veldig mange som er bosatt i, og rundt, Kristiansund, og i kommunene lengst unna fylkessentret i Møre og Romsdal, har fått fart på tankene om at Åge har rett når han synger «Æ e Trønder Æ, å hærregud kor tøff æ e».

Kristiansund, som burde være et regionsenter for et sterkt Nordmøre, er alt annet enn, slik det framstår i dag. Våre nabokommuner sa tydelig nei til å slå seg sammen med oss den gang spørsmålet var oppe i dagen. Da hadde det allerede begynt å rulle en snøball som bare skulle bli større og større. En snøball formet av dårlige løsninger, uheldige politiske valg og vedtak, ukloke forhåndsantagelser, og kanskje mest av alt, en ulykksalig tillit til at det politiske landskapet i Norge ikke skulle la seg forlokke av drømmen om «blå» politikk og kapitalistenes overtakelse av både regjeringa, og, kanskje ikke minst, det største opposisjonspartiet.

Når foretagsmodell, New Public Management, bunnlinjas hellige rettesnor, og ikke minst en passivitet i forhold til å forberede seg for en relativt enkelt forutsigbar svingning i økonomien (for jo, den svinger alltid) blir ledende politisk styring, og vi kombinerer dette med en administrasjon som greier å snu hver eneste krone to eller tre ganger før den er oppbrukt, ja da havner man før eller siden i et økonomisk uføre.

Velkommen til «siden».

Når økonomien svikter, sykehuset ryker, og Kristiansund blir «den store taperen» rett før en prosess der sammenslåing av kommuner blir førende, men kun dersom kommunene ser økonomisk gevinst i det, så kommer vi om mulig enda lengre ut i uføret.

Så starter vi kampen om bevaring av det vi har. Den koster tid, energi og krefter, og penger. Underveis går det som det ofte går når man kjemper på to eller flere fronter. Statlige arbeidsplasser, som er underlagt politisk styring, blir lagt til, «tataa», ikke Kristiansund. Den viktigste kampen er ikke over, den kjempes fortsatt. Sykehuskampen der da altså.

I dette dukker det opp stadig flere og flere frustrasjoner over alt vi ikke har, og alt vi ikke får, i Kristiansund. Da strekker man veldig enkelt halsen litt, vrir på hodet, og ser litt nordover og litt innover i landet, mot Trøndelag.

Når i tillegg tidligere samarbeidskommuner på Nordmøre velger å slå seg sammen med andre kommuner, og i det bytter fylkestilhørighet, får man enda mer ved til bålet. Helt naturlig.

Totalpakken er at man tenker seg at det kanskje vil være bedre å være kristiansunder, og gjerne nordmøring, i Trøndelag. Når mange nok tenker slike tanker så vil det vekke til live et behov for å lukte på hva det egentlig kan innebære å følge leden mot Trøndelag.

Smøla og Aure tenker tanken. Da kan vi kanskje tillate oss å tenke den samme tanken vi også?

Vil vi få det bedre eller dårligere i et annet fylke? Det vet vi ikke. Det må vi få svar på. I alle fall så langt det lar seg gjøre å få svar på det. Deretter må vi kanskje gjøre det vår statsminister frarådet i EU spørsmålet, nemlig lytte til befolkningen, velgerne, og la en folkeavstemning avgjøre om vi skal ta steget fra å lukte på Trøndelag til å kurtisere trønderne ved å melde oss inn i koret bak Åge.