Økoglamping tilfredsstiller både «drømmen om Afrika» og samvittigheten. Her kombineres luksussafari og unike dyreopplevelser med kulturbevaring og naturvern.

Hjertet går i hundre. Det virker plutselig som en svært dårlig idé å sitte i åpen safaribil når en brølende hannløve bestemmer seg for å slå følge langs veien, så nær at vi kan strekke ut hånden og klø den bak øret.

– Hakuna Matata – null problem. Den brøler bare godlynt, smiler vår masai-guide Samson Nkoitoi (25).

Dyreliv i verdensklasse

Løve, elefant, neshorn og flodhest på kloss hold er ikke hverdagskost for uerfarne safariturister. Vi er på gamedriving i Masai Mara i Kenya, i nasjonalparken som er et av verdens mest populære områder for safari. Her holder over 100 forskjellige pattedyr og 450 fuglearter til. Turister får «the big five» og enorme flokker med gnuer, sebraer og bøfler servert rett utenfor teltåpningen.

Mens vi humper gjennom den åpne savannen, med utsikt til gressletter og mektige akasietrær under en rosa ettermiddagssol, deler guiden vår villig av sin kunnskap om dyrelivet.

– Se på sjiraffene. De har stoppet å spise og ser i samme retning. Det betyr at det er løve i nærheten, forklarer Samson og peker mot en flokk sjiraffer med hodet som veivisere, høyt hevet over resten av savannen. I gresset ser vi så vidt hårtustene på et villsvin, som vralter ubekymret rundt.

– Villsvin er et lett bytte for løvene. De løper hundre meter og så stopper de opp og gresser videre. Da har de nemlig glemt hvorfor de løp, smiler Samson.

MAGISK SUNDOWNER: Afrika tar deg med alle sansene, og dagens biltur avsluttes med en gyllen solnedgang til rauting fra et hundretalls gnuer. FOTO: Ann Kristin Ullerud Lind /

Menneskeskapt trussel

Dessverre er ikke alt bare «livets sirkel» på savannen. I Kenya, som ellers i verden, er vill natur under voldsomt press. Ifølge WWF er en tredel av verdens dyr i ferd med å bli borte grunnet menneskeskapte forhold. Befolkningsvekst, landbruk og kvegdrift fører til konflikter mellom mennesker og ville dyr.

I tillegg er krypskytter-mafiaen en stor utfordring i land som sliter med fattigdom. Anslagsvis 110.000 elefanter er drept siste tiåret, og kiloprisen for neshorn-horn er høyere enn gull, det vil si over 300.000 kroner per kilo.

Spesielt utsatt er økosystemet rundt Masai Mara og Serengeti, som utgjør bare 1 promille av det afrikanske kontinentet, men likevel har 40 prosent av de store villdyrene. Området har også den høyeste løvetettheten i verden.

I Kenya har myndighetene prøvd å løse problemet ved å opprette viltvokterstillinger med «licence to kill».

– Det har redusert antall krypskyttere betraktelig, påstår Samson.

Viktig er også avtalen med Kina fra i år, der Kina innfører totalforbud mot all handel med elfenben.

Øko-turisme for fremtiden

De kenyanske myndighetene har foreløpig ikke kontroll på mer enn halvparten av villdyrområdene. Skal elefanter og neshorn kunne bevege seg både fritt og trygt, kreves aktiv innsats på flere hold. Det er her vi som jakter dyr med kamera kommer inn.

– Turisme er helt nødvendig for å bevare naturen, dyrelivet og masaikulturen. Men den må være bærekraftig og spille på lag med masaiene, sier Julius Maina, som formidler safarireiser gjennom Classic Journey i Nairobi.

Vi får vite at safariturisme i nasjonalparken Masai Mara genererer rundt 120 millioner kroner i året i inngangspenger, men at den lokale masaibefolkningen får ta liten del i den økonomiske utviklingen. De siste årene har imidlertid urbefolkningen fått tilbakeført 1500 kvadratkilometer med land rundt nasjonalparken. Samtidig er de under sterkt press fra jordbruksaktører som vil kjøpe og utnytte jorda.

Heldigvis har flere turoperatører og camper valgt å fokusere på lokalmiljø og naturvern. Blant annet er det opprettet 14 private viltreservater der turistnæringen går inn og leaser jorda.

– Samarbeidet hjelper masaiene med å ivareta kultur, natur, ressurser og dyreliv. Masaiene har dessuten en unik kunnskap om økosystemet som gjør dem til de beste guidene, sier Svein Wilhelmsen, gründer og medeier i norskeide Basecamp Explorer som driver fem camper i Masai Mara.

Selskapet har vunnet flere miljøpriser for sin bærekraftige drift. I tillegg har de igangsatt hjelpeprosjekter for masaiene, som skole og helsestasjon, oppstart av kvinnebedrift samt drift av guideskole. Turister som er villige til å betale godt for interessante opplevelser og høy komfort, er en viktig del av regnskapet.

FØRSTEKLASSES GUIDER: Ingen kjenner bedre til Mara-økosystemet enn masaiene selv, som har vokst opp blant ville dyr. Det tradisjonsrike sjalet er signalrødt for å skremme vekk dyra. Vår guide Samson Nkoitoi til venstre. FOTO: Ann Kristin Ullerud Lind /

Luksus med god samvittighet

Glamping er det internasjonale moteordet for «glamorous camping». På vår luksuriøse Basecamp Explorer Eagle Wiew i Mara Naboisho Conservancy er det resirkulert regnvann i dusjen og strøm fra solceller. Bygninger er produsert av naturmaterialer som ikke etterlater spor om de legges ned.

Maten holder høy standard, enten vi serveres buffé eller treretters middag. Vaskevann og menneskemøkk får tørr savanne til å blomstre. Med på kjøpet følger også panoramautsikt over savannens dyr fra regissørstolen på egen balkong.

Det er et behagelig safariliv – bare du holder deg til reglene. Som at det er strengt forbudt å vandre på campen alene mellom solnedgang og soloppgang. Hvorfor erfarer vi en natt da en gedigen hannelefant bruker utedusjen vår til kløpinne. Det rister og braker i hele teltet, og vi lurer nervøst på hvor mange tonn som skal til for å velte hele stasen. Å stikke ut av teltet er uansett ingen smart idé. Nedenfor balkongtrappa gresser en enorm flodhest. Det er bare å ta en «hakuna matata» – og gå og legge seg igjen.

Magi på savannen

Safari er ikke noe slaraffenliv. Dyrenes døgnrytme gjør at det er best å oppleve dem tidlig morgen og sen ettermiddag. Derfor er det opp klokka 5 for et par timers «jakt» før frokost i det fri. Deretter gjør man som dyrene – finner et skyggefullt sted og lader opp til ettermiddagens gamedrive, som gjerne avsluttes med en «breathtaking sundowner». Litt ekstra spenning oppleves i Land Roveren når undertegnede finner det for godt å plystre til en hannelefant. Et par ører blafrer, mens snabelen heises ørlite. Det er nok til at Samson reagerer lynraskt, setter bilen i revers og i løpet av sekunder fjerner oss fra en potensielt livsfarlig situasjon.

– No whistling!

Safaribil er nemlig én ting, den er dyrene så vant til at de totalt ignorerer den. Men får de teften av det som finnes i bilen, kan de angripe.

MAJESTETISK: En flokk hunn-elefanter som vugger sakte over savannen på to meters avstand, oppleves med skrekkblandet fryd. Hann-elefanter går alltid alene, så sant det ikke er paringstid. FOTO: Ann Kristin Ullerud Lind /

Spyd som sikkerhet

I Kenya er det totalforbud mot å drepe ville dyr. Ingen turister får kjøpe seg troféjakt, og ingen våpen beskytter turistene. Derfor er våre fire masai-følgesvenner kun utstyrt med spyd når vi neste morgen rusler av sted på walking-safari. Vel å merke etter at vi først har undertegnet et papir på at vi rusler på eget ansvar.

Deretter får vi et lynkurs i å håndtere livstruende situasjoner. Første regel: Løp aldri – da trigges jaktinstinktet. Rygg sakte mens du holder blikket. Legg deg kun ned og spill dø hvis du møter en bøffel. På bakken får nemlig ikke hornene så lett tak. Ellers er flodhest på land lite farlig, påstår Samson, så sant du ikke står rett i veien for den. Hinder får den nemlig til å angripe uforbeholdent. Blir vi angrepet av løve, kan en mager trøst være at vi neppe blir spist. Ifølge Samson har ikke løver i Kenya spist mennesker siden 1898, da syke slaver under jernbaneutbyggingen brutalt ble kastet i kratt for å dø. Et så tilgjengelig matfat fristet da to av områdets løver til å innføre mennesker på menyen. Det førte til at mange titalls mennesker ble løvemat, inntil en storstilt jakt endte med døden for de to menneskeeterne.

Tilbake i nåtid stoler vi ikke helt blindt på at løver i Kenya har bedre oppdragelse enn i Sør-Afrika – der tre krypskyttere nylig ble spist til beinet av en løveflokk. Men heldigvis, eneste utfordring denne morgenen blir duften av 20 badende flodhester.

– Det er stillestående vann i elva. De bader i egen kloakk, gliser Samson.

Alt har sin ende – også eventyret på savannen. På vei ut av Masai Mara blir vi nok en gang minnet om at verdenen står litt mer stille her. Samson setter plutselig opp store øyne, peker og roper:

– Look, look! Very interesting.

Det er ikke en «big five» denne gangen, men noe langt mer oppsiktsvekkende på disse kanter – en gravemaskin.