Mao, Buddha, noen Xian-krigere og en kamel. Alle har de fått husrom i Heidi Tobiassens rekkehus.

– Stakkars, han er nok litt kald. Jeg har lurt på om jeg burde sette på ham en lue. Han passer jo ikke helt inn her, sier Heidi Røsjø Tobiassen om den stoisk rolige Xian-krigeren, uthugget av stein, som står på trappen utenfor tomannsboligen i Bærum.

Han er vant til høyere temperaturer i Beijing, der han ble kjøpt på et marked, i likhet med svært mange av de andre tingene Tobiassen og familien nå har i hus: Kinesiske malerier og kart, figurer, vaser, småting og en rekke treskap.

– Jeg liker så godt dette glatte, svarte skapet, selv om det egentlig er altfor svært her, sier Heidi og drar hånden over dørene til et høyt, antikt, kinesisk skap som står i hjørnet av stuen.

I Dubai, der familien bodde sist, disponerte de et hus på omtrent det dobbelte av de 170 kvadratmeterne de har til rådighet nå. En del møbler har havnet i kjelleren, som et avlangt, rødt, kinesisk bord, som heller ikke passer helt inn noe sted.

På kjøkkenet står et svart, utskåret, blytungt skap som var blant tingene som kom med en svær konteiner sommeren 2017, da de flyttet hjem.

– Det var det aller første møbelet jeg kjøpte i Kina. Det er jo ikke akkurat et kjøkkenskap, men hvor skulle jeg gjøre av det, sier Heidi.

Da de kom tilbake, skulle de igjen skape et hjem av rekkehuset de flyttet fra i 2008.

– Et hjem bør være personlig, synes jeg, og si noe om dem som bor der. Det er morsomt å komme inn i et hus og gjette hva beboerne har gjort.

Teppedilla

I en bokhylle hilser en cirka 30 centimeter høy Mao-figur med hånden. I samme hylle står det utstilt et maleri av en kinesisk jente, to hvite tredukker påmalt masse kinesiske tegn (tradisjonelt brukt i Kina for å lære akupunktur), et par Buddha-hoder, en liten Xian-kriger og en utskåret kamel fra et marked utenfor Dubai.

– Du vet hvordan det er: Jeg skulle jo ikke ha den kamelen. Men så begynte selgeren å oje seg over at han ikke hadde solgt noe den dagen, og du føler du bør kjøpe noe. Og så begynner du å prute, og da er det gjort. Men nå synes jeg den er fin. Den har en historie. Og har man bodd i en ørken, bør man jo ha en kamel, sier hun.

Hun innrømmer at hun er glad i ting.

– Jeg har litt samlemani. Og så er det så mye billigere å handle slike ting ute enn her hjemme. Jeg kan se nesten helt like ting i interiørbutikker her, men til seksten ganger prisen, sier hun.

På gulvet ligger tepper kjøpt i Dubai – men laget i Marokko, Iran, Afghanistan.

– Egentlig har jeg litt teppedilla, jeg synes de er som malerier på gulvet. Visste du at de som virkelig har peiling på afghanske tepper, kan se hvilke stammer som har laget dem ut fra mønsteret? spør hun.

Etter å ha bodd i Beijing i fem år, ble det fire år i Dubai, der nye muligheter bød seg for ektemannen, Frode Tobiassen, som jobber i Siemens. I huset har de imidlertid betydelig flere ting fra Beijing og Kina enn fra Dubai.

– Dubai har egentlig ikke en egen stil, for der bor det så mange folk fra hele verden, sier Heidi.

Buddhaforbud

I Beijing jobbet Heidi på den internasjonale skolen barna gikk på. I Dubai jobbet hun ikke, og i passet sto det: «Housewife. Not allowed to work.» Da skulle man tro det ble nok tid til å dyrke interiørinteressen. Heidi ler.

– Det er mange kvinner som jobber i Dubai. Men gjør du ikke det, blir du nødt til å finne på noe. Man blir fort lei av å shoppe og lunsje med venninner, sier hun, men minner samtidig om at hverdagen også krevde sitt.

– Jeg var jo sjåfør for barna, og det var gjerne forferdelig lange køer. Og så involverte jeg meg i charity-arbeid i Nepal, forteller hun.

Derav de håndmalte, innrammede mandalaene derfra. Andre plakater og små bokser er fra India, der de også har reist rundt.

Hun har en forkjærlighet for buddhahoder, som står i forskjellige former og farger på kommoder og skap, i vinduskarmen, på peisen og i hyller.

– Det er verken religiøst eller filosofisk begrunnet. Jeg synes bare de er veldig fine. Men nå har jeg fått buddhaforbud av resten av familien, forteller hun.

Buddhahodene ble sendt rett til Norge fra Beijing, fordi familien fikk beskjed om at de av religiøse grunner ikke kunne bli med til Dubai.

– Men hva er det første jeg ser i en interiørbutikk i Dubai? Jo, en buddhastatue, sier Heidi.

Blander

Selv om hun er svært glad i det kinesiske og orientalske, vil hun ikke ta stilen helt ut.

– Det kan bli for mye.

I stuen står det ærverdige spisestuemøblementet fra mannens bestemor, i mørkt kirsebærtre. Og en rosa velursofa bryter med de runde småbordene i mørkt tre, et av dem egentlig et indisk, antikt bord som ble brukt til å male korn med.

– Det nærmeste du kommer en stilart her, er vel eklektisk. Det er mange forskjellige elementer, sier hun.

Da familien flyttet ut, var de tre barna i alderen sju til fjorten.

– Det sto ikke i kontrakten at de ikke skulle bli med hjem, noen av dem, sier Heidi.

To studerer i utlandet, den tredje har giftet seg med en kineser. Dermed blir det et annet utgangspunkt for innredningen av rekkehuset nå enn da de flyttet til utlandet.

– Det er jo innredet for at to skal bo her nå. Jeg hadde nok ikke valgt rosa velursofa med tre små barn, sier hun.

Når Heidi og mannen kom hjem, fikk de slipt gulvet og malt noen vegger mørkegrønne, samt trapp og dører svarte. Ellers er rammene for interiøret de samme som de var for ti år siden.

– Jeg er ikke så opptatt av trender, selv om det vel er umulig ikke å bli påvirket. Men tingene vi har her, er ting vi har samlet på, som betyr noe. Det er minner vi har med oss.

Huset føles som «hjemme», synes hun, selv om hun ikke kan avvise at de drar ut igjen.

– Det er rart, men etter tre-fire år begynner man å lure på hvor man skal neste gang.

Hun tenker seg om.

– Men alle steder man har en tilknytning til, er vel litt hjemme?

Orientalsk og asiatisk interiørstil

Den orientalske stilen er inspirert av Nord-Afrika, mens den asiatiske i hovedsak tar utgangspunkt i Kina, forteller Trond Ramsøskar, interiørarkitekt og kreativ leder og partner i Ramsøskar Interiørarkitekter.

Han ramser opp noen av kjennetegnene på den orientalske stilen.

– Mye bruk av tekstiler og tepper. Litt kelimtepper og grove, mønstrete tepper, og blanke silkestoff. Perforerte metall-lamper; nærmest blikklamper med mange hull i for å få et litt dempet koselys. Ofte mørkere toner og dype farger. Turkis og fiolett mot mye brunt.

Han mener det er lurt å blande inn litt andre elementer i den orientalske stilen.

– Ellers kan det bli litt voldsomt.

Den asiatiske, eller kinesiske, stilen på sin side har mer sort i seg, færre tepper og mindre metall – selv om gull og messing også her er populært.

– Man har litt klarere, friskere farger, med mer hvitt i. Hvis man har en dyp lilla farge i den orientalske stilen, vil man ha en friskere rosafarge hvis man beveger seg nærmere det kinesiske.

– Det er lett å få til den asiatiske stilen ved å male veggene svarte, det ser man mye på kinesiske restauranter, der man skal skape kos og hygge. Gjerne i kombinasjon med treverk eller bambus.

Den orientalske stilen har tidvis vært i trendbildet, men har ikke slått helt an i Norge. Da er den asiatiske blitt mer populær, ifølge Ramsøskar.

– Mye drahjelp har kommet fra det asiatiske kjøkkenet, som også har åpnet opp for interiørstilen. Kanskje har ikke den orientalske stilen slått like godt an fordi marokkansk mat ikke er blitt like populært, undrer han.