Det er full fyr i forbindelse med avdekkingen av at Høyreordfører Torgeir Dahl sitt utspill mot Raymond Johansen og Oslos koronahåndtering egentlig var et forsøk på å svekke Arbeiderpartiet generelt.
Media viser interesse for kommunikasjonen som har foregått i forkant og Erna vegrer. Jeg og mange med meg er derimot veldig interessert i kommunikasjon som har foregått rundt både den ene og den andre saken i Møre og Romsdal fylke. Ikke minst i sykehussaken og den såkalte E39–traséen Møreaksen, som blant annet er blitt til en kommunal veistubb for Molde by og omegn.
Det hersker liten tvil om at det har vært god og tett dialog slik utfallene har blitt i disse to sakene. Det er også andre saker hvor «midtfylket» kommer påfallende gunstig ut på bekostning av andre deler av fylket.
Men selv nå når de faktiske omstendigheter rundt bygging av nytt sykehus på Hjelset er kommet for dagen, rører det seg ikke mye politisk på Nordmøre. Hadde det ikke vært for Bunadsgeriljaen, ville nedlegging av fødeavdelingen på Nordmøre flere år før Stortinget tillot det, ikke ført til annet enn et par notiser i lokalaviser.
Det samme er også gjeldende i forhold til opplysningene om at sykehuset på Hjelset kanskje ikke er gjennomførbart økonomisk eller kommer til å ha noen praktisk funksjon utover å være et lokalsykehus for Romsdal, om det skulle bli realisert.
Arealmesssig har det krympet vesentlig siden opprinnelig plan og mye mer må skaleres ned om det i det hele tatt skal kunne la seg realisere. Kommuner i begge ytterkantene av Hjelset har varslet at de ikke vil bruke sykehuset som sitt lokalsykehus og i bunn og grunn holder helseforetaket på å gjøre seg bankerott på et sykehus som få ønsker seg eller behøver i forhold til beregnet pasientgrunnlag.
I kjølvannet ligger raserte og nedlagte etterbehandlings- og rehabiliteringstilbud i nærområdene og regionsykehuset vil også svekkes som konsekvens.
Det burde etter mitt skjønn vært et sterkt engasjement politisk på Nordmøre og i Trøndelag forsåvidt, for å få stoppet galskapen på Hjelset. En galskap som har nådd nye episke høyder.
Føljetongen om Møreaksen, som også ligger an til å bli et katastrofeprosjekt kost og nyttemessig for både fylke og stat, erfarer også en pinlig stillhet fra Nordmøre sin politikerstand. Trasévalget er avgjørende for om det vil bli oppgraderinger på E39 Nordmøre eller ei innen overskuelig fremtid. For den som ennå ikke er inne i saken, ber jeg de lese seg opp på Romsdalsaksen kontra Møreaksen.
Midt i dette etterhvert velutviklede kaoset også kalt Møre og Romsdal fylke, har det i flere år foregått en debatt om deler av eller hele Nordmøre sin fylkestilhørighet. En debatt som forsåvidt har vært på folkemunne i tiårsvis spredt rundt om. De siste årene er derimot trykket og kravet fra folket på Nordmøre og spesielt den nordre delen økt for å få en avklaring rundt fylkestilhørighet. Kravet har blitt så sterkt at både egne politiske lister har blitt innvalgt i kommunestyrer og vedtak om utredning har blitt gjort.
Her er vi ved sakens kjerne. Mens Aure kommune er tydelig klare på at de skal avholde folkeavstemming samtidig med stortingsvalget, er både Smøla og Kristiansund tilsynelatende lunkne, avholdende og noe tilbakelent i forhold til både utredningsarbeid og til spørsmålet om folkeavstemning.
Riktignok uttales det at man skal utrede og at det skal finnes frem til egnede personer i egne rekker som skal lede dette arbeidet. Noen folkeavstemming derimot vil hverken Smøla eller Kristiansund kommune erklære er aktuell. Har vi dermed fått svaret på dette allerede?
Angående utredning skriver vi nå mars måned og valget er den 13. september. Utredning var uttalt lovet ferdig i god tid før valget, da dette sannsynligvis vil ha innvirkning på hvilket parti man skal stemme på ved valget, selv om det er stortingsvalg.
Det verste som kan skje nå er at vi får en mangelfull og feilaktig utredning utført under hastverk, med minimal ressursbruk og bruk av feil personell. En utredning som som rett og slett gir et utilfredsstillende beslutningsgrunnlag, som ingen er tjent med å ta stilling til, hverken tilhengere eller motstandere av regionbytte.
Når vi i dagliglivet erfarer og ser konsekvensene av å være lillebror i fylket og å være vitne til ranene vi på høylys dag blir utsatt for, kan vi saktens spørre oss om det ikke ville vært bedre, mer oversiktlig og forutsigbart å trille terning på fylkestinget i Trøndelag i stedet for å repetitivt være vitne til alle brutte lovnader og tapte kamper i Møre og Romsdal.
«ingen nedlegging av fødeavdeling», «ingen kutt i ferjeruter i Nordmørspakken» (B ferje lørdag allerede vekk fra Smølasambandet) osv. osv.
Intet våger intet vinner er det noe som heter. Vi hverken vinner eller våger ved å sitte stille i båten eller ikke ta en telefon eller ti. Det ser vi. Dahl satset men ble felt denne gangen. Hvor mange ganger ivrig kontakt med landets styrende makt har gitt uttelling i midtfylket vet vi ikke eksakt men vi vet at ting som oftest ikke blir til av seg selv.
«Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl», som vi sei i Trøndelag. Man må ha en listig plan. En som er listigere enn motstanderen sin.
Og vær så snill, lær en gang for alle at så lenge man tilhører Møre og Romsdal fylke, er det motstandere og konkurrenter og ikke samarbeidspartnere man forholder seg til. Uttrykket «man trenger ingen fiender når man har slike venner», er også fristende å referere til.