Norge – bare et lite land langt mot nord? Når Arbeiderpartiet samles til landsmøtet denne helgen, ønsker vi å sende delegatene noen ord med på veien.
Norge er med sine 385.000 kvadratkilometer det sjette største landet i Europa. Hvis vi i tillegg tar med kontinentalsokkelen, nærmer vi oss å være størst. Likevel, vi er et lite land i den forstand at det nesten ikke bor folk her. Bare 19 land i verden har lavere befolkningstetthet enn Norge. Størrelsen kan vi ikke gjøre noe med, innbyggertallet lar seg heller ikke øke over natta, så da må vi spille den hånda vi har. Og den er slett ikke dårlig.
Størrelsen gjør at vi har de beste forutsetninger for å kunne utnytte våre naturressurser på en måte som gjør at vi fortsatt skal være et trygt, godt og rikt land å bo i også i framtida uten at dette hverken ødelegger miljøet eller klimaet.
Vi må bruke dette nasjonale ressursgrunnlaget til strategisk utvikling. Vi er allerede midt i det vi kaller det grønne skiftet, men vi trenger planer for hvor vi vil og hvordan vi skal komme dit.
Norge har rike og mangfoldige naturressurser som fossefall, mineraler, havområder, fisk, petroleum, matjord og skog. Dette må utnyttes til industribygging gjennom en kombinasjon av hensiktsmessige reguleringer og investeringer, samt utbygging av et moderne logistikk- og transportsystem både på land og til sjøs. Vi trenger visjoner og politisk gjennomføringskraft på alle nivå til å ta landet vårt i riktig retning.
Kort fortalt skal vi gjøre det vi alltid har gjort; vi skal bygge ny industri på skuldrene til den gamle. På begynnelsen av 1900 tallet startet Norge en reise som et av Europas fattigste land, vel 100 år senere er vi et av de rikeste i Verden.
Det som har gjort oss rike er folkelig engasjement, en sterk arbeiderbevegelse og trygge og pålitelige politikere som har jobbet for å sikre at disse verdiene har kommet hele landet og alle innbyggerne til dels. For eksempel sikret vi vannkrafta gjennom hjemfallsretten, da vi fant olje vedtok Stortinget petroleumsloven med de 10 oljebud. Med dette sikret vi fellesskapet kontrollen over ressursene på sokkelen, samtidig som vi bygget opp en nasjonal leverandørindustri.
Vi må gjenreise en nasjonal industripolitikk som bygger landet for ei framtid med en fortsatt sterk industri både på land og i havet. Grunnpilaren i dette arbeidet er elektrisk kraft og rammevilkår for eksisterende næringer.
Norge har veldig gode forutsetninger å bevare og videreutvikle en energipolitikk med vannkrafta vår som bærebjelke. Men husk: Strøm er infrastruktur som får landet til å fungere og den er en innsatsfaktor som skal foredles i industrien.
Når hele samfunnet elektrifiseres, og vi samtidig skal ha kraft nok til å satse på ny industri trenger vi en offensiv og helhetlig kraftpolitikk som utnytter alle kraftressursene våre på en effektiv måte. Vi må tenke på totalen og ta med både oppgraderinger og utvidelser av vannkrafta, ENØK-tiltak, byggebesparelser, ulike typer bioenergi og sokkelen må elektrifiseres med havvind, det gir oppdrag til en presset leverandørindustri og demper etterspørselen etter kraft fra land.
Vi må styrke vår posisjon i handelen med utlandet gjennom å klatre i næringskjeden. Vi må foredle mer av råvarene her til lands, utnytte vår kompetanse og høye produktivitet. Vi må se vår historiske erfaring med et organisert arbeidsliv, med god omstillingsevne, fokus på bærekraft, sikkerhet, arbeidsmiljø og medbestemmelse, som den konkurransefordelen det er. Etter angrepene og oppløsningstendensene gjennom de siste 20 årene, trenger den norske modellen derfor en kraftig gjenreisning etter valget. Det innebærer blant annet et endelig oppgjør med løsarbeiderbyråene.
Arbeiderpartiet er et barn av fagbevegelsen, men i de siste årene har ikke forholdet i familien vært helt som det skal. Indre strid har noe av skylda, men det er ikke hele forklaringen. Arbeidsfolk sier at de ikke kjenner igjen partiet sitt. De fleste i fagbevegelsen mener faktisk at Arbeiderpartiet ikke lenger er et selvsagt valg for dem, men mange er usikre, og dem er det opp til Arbeiderpartiet selv om de vil vinne dem tilbake. I det nye programutkastet er det flere gode ideer som har potensial til å gjenreise Ap som et ledende industriparti. Men den lange historien må heller ikke glemmes når vi staker ut kursen videre, for det er velgerne og ikke partiene som bestemmer retningen.
Nå skal vi igjen finne sammen og gjøre vanlige folk til vinnere til høsten.
Lykke til med landsmøtet.
Av:
Jan Haugen, AP-medlem og leder av Industriaksjonen
Remy Penev, AP-medlem og styremedlem i Industriaksjonen