24.6. skrev Steinar Strøm om strøm i Bergensavisen, under tittelen «Kraftkabler til Europa er godt nytt for Norge». Begrunnelsen hans er slik: «Norge eksporterer kraft, olje, gass og fersk fisk. Det er ingen skam å være en råvarenasjon.»

I «Spelemann på taket» sier melkemannen Tevje dette: «Der er ingen skam å være fattig, men ingen stor ære heller». Jeg ser ikke bort fra at amatøren Tevjes syn på økonomi kan ha mer for seg enn det økonomiprofessor emeritus Strøm sverger til. For som Ibsen lot Peer Gynt si: «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest.»

Det er selvsagt risikosport for en ikke-økonom å utfordre en professor på hans hjemmebane. Men av og til tror jeg nok professorer av ulik bonitet går seg bort i sine teorier. Det skjer når de blir mer opptatt av å bevise at teorien stemmer enn å vise oss at teorien har noe meningsfullt å bidra med.

Strøm beskriver det som skjer slik: «Kraften strømmer dit kraftprisene er høyest. Når kapasiteten i kablene er fullt utnyttet, er prisforskjellene i det nordeuropeiske kraftmarkedet utjevnet. Denne kraftutvekslingen og prisdannelse er økonomers, og dermed mitt, drømmescenario.»

Strøm har rett, og han tar feil. Han har rett i at nye kabler fører til at strømprisene utjevnes. Men det skjer ikke fordi mer strøm «strømmer» ut av landet. For det vil ikke skje. Det blir til dels stor to-veis trafikk i nye kabler, men ingen økt netto eksport. For det blir ikke mer strøm å eksportere av å bygge nye kabler. Det som skjer, er at nye kabler åpner for at mer av strømmen vår kan bli eksportert til områder med høyere strømpriser enn det vi har. For å unngå dette, så vi beholder det vi trenger til eget bruk, må vi da betale den prisen produsenten kunne ha fått i den andre enden av en ny kabel, f.eks den til Tyskland.

Så tysklandskabelen blir ikke en kabel for økt netto eksport av norsk strøm. Det blir en kabel for import av tysk strømpris til Norge. Det er da også hensikten med den kabelen. Strøm bekrefter faktisk dette, når han skriver følgende om priseffekten: «Anslaget er at i gjennomsnitt kan kraftprisen øke med 3–6 øre per kWh; kanskje blir det noe mer.» Det er tankevekkende tall, når bunnlinjen i norsk prosessindustri blir borte om strømprisene stiger 10 øre. Hvis nye kabler fører til at noe blir eksportert, så er det norske industriarbeidsplasser!

Og her er vi ved kjernen i det «strømspillet» som foregår, og som Strøm syns er strålende. Han beskriver effekten av nye kabler slik: «Norske produsenter av vannkraft vil tjene mer. Det samme vil de som distribuerer kraft. I Norge er disse produsentene og distributørene stats- og kommunalt eid. Det betyr at norske skattebetalere tjener på kraftutvekslingen.»

Strøm har rett i at norske kraftprodusenter vil tjene mer. At norske skattebetalere «tjener på kraftutvekslingen», er ikke bare en tvilsom påstand. Den er rett og slett feil.

For kraftselskapenes økte inntekter kommer ikke fra økt eksport, i og med at netto eksport ikke øker. Merinntektene kommer fordi nye kabler tvinger «norske skattebetalere» til å betale mer for strømmen enn tidligere. Økte utbytter for de kommunene som har eierandeler i vannkraftverk kommer dermed ikke fra utlandet. De kommer fra at penger flyttes fra norske forbrukere til norske strømprodusenter.

Tevje, med sin manglende professorale økonomikompetanse, ville kanskje stilt dette spørsmålet: Hva er poenget med å bygge dyre kabler til utlandet for å tvinge norske strømkunder til å betale mer for strømmen? Blir Norge rikere av det?  

Det ærlige svaret på det spørsmålet er selvsagt et enkelt nei. Det er til og med verre enn som så. For alt norsk næringsliv, spesielt eksportindustrien, vil tape konkurransekraft når strømprisene stiger. I tillegg åpner stigende strømpriser for mer naturraserende vindkraft.

Hvis Strøm hadde anvendt teorien sin på f. eks pizzaproduksjon, hadde det ikke vært så farlig. For om prisen på pizza stiger, kan forbrukeren velge noe annet til fredagsmiddagen. Taco f eks. Men strøm er et monopolprodukt i vårt land. Forbrukerne kan ikke velge noe annet, når prisen drives opp.

Strøm er dessuten ikke et hvilket som helst kommersielt produkt. Energi er en grunnleggende innsatsfaktor i ethvert moderne industrisamfunn. Det er da også vårt land blitt, nettopp fordi vi har hatt god tilgang på strøm. Og vi har, til nå i det minste, hatt en konkurransefordel i det å ha lavere strømpriser enn de landene vi konkurrerer med. Den konkurransefordelen vil kraftbransjen ha vekk. Nå også med full støtte fra Steinar Strøm. 

Hvis vi blir fullt integrert i EU strømmarked, som ACER-tilhengerne vil, så vil også Strøm få se sitt «drømmescenario» bli til virkelighet. Til orientering, ref det kommende valget 13. september: Partiene som drev igjennom ACER-vedtaket i 2018 var Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, MDG og FRP.

Per Espen Stoknes (MDG), Ketil Kjenseth (V), Tina Bru (H), Espen Barth Eide (Ap) og Terje Halleland (FrP) markerer enighet om EUs tredje energimarkedspakke i 2018. Foto: Cecilie Victoria Jensen.

Red. anm: Kronikken/tilsvaret har tidligere vært publisert i en kortere form i Bergensavisen.