Akkurat nå føler jeg meg ikke helt veltilpass i livet mitt. Jeg har havnet i en sidegate fra det kjente og oversiktlige. Helt frivillig altså.

Det ringte på døra en dag. En hyggelig mann lurte høflig på om jeg var interessert i et nytt fiber/kabel-opplegg som de var i gang med å etablere her i nabolaget mitt. «Takk, men vi fikk nye fiberkabler for et par år siden, og det fungerer veldig fint», svarte jeg. Det visste han godt. Dette handlet om valgfrihet og om konkurranse. Jeg synes alt han sa virket både logisk og fristende. Jeg sa jeg måtte konferere med naboen min først. Naboen min er en sånn type som setter seg godt inn i ting før han bestemmer seg. Det gjør han oftest ved å kontakte sønnen sin som har greie på mye vi i generasjonen over, ikke har greie på. Sønnen sa dette tilbudet var lurt, og da synes naboen det var lurt, og da synes jeg også at det var smart. Så jeg undertegnet en kontrakt. Hm! Driver ikke folk og forhandler om priser og sånn? Jeg ringte min leverandør. En hyggelig mann på kundeservise, altså et menneske, ikke en robot på chat, lovet meg halv pris, før jeg rakk å snakke ferdig. Jøss! Jeg sendte sporenstreks angreskjema til det nye firmaet med påfølgende mailer og telefoner og forklaringer.

Et par dager senere stakk en venn innom og viste meg en ny app på telefonen sin fra sin strøm- og telefonleverandør. Sjekk de prisene! Hva betaler du for telefon? Og for strøm? Jeg Googlet på mobilabonnementer, og telefonselgere ringte meg ned med tilbud om mye lavere pris enn den jeg betalte. Førstemann som ringte snakket meg helt rundt, og jeg sa ja takk på stående fot. Jeg fortalte begeistret venner og kjente hvilket supert tilbud jeg hadde fått! «Ja, bra pris, men de har jo mye dårligere dekning» Hæ? «Men bra dekning ute på sjøen da» - som en trøst til meg som svært sjelden befinner meg til sjøs. Å sjekke strøm og nettleie og hele den pakka der, har jeg ikke prøvd meg på siden den gang Ustekveikja var det rimeligste alternativet en kort periode.

Politikere sier at vi «folk flest» får økt valgfrihet og mer igjen i lommeboka med økt konkurranse. Det er sikkert sant og godt ment. For meg er valgfrihet også en tidstyv som stimulerer til mistenksomhet, tvil og en urolig følelse av å gå glipp av noe.

Jeg tilhører generasjonen som er oppvokst med troen på Televerket, Lysverket, NSB, Posten og banken. Og OBOS! Og at det som sto i avisen var sant. Vi trodde, helt uten å vite hva vi trodde, at disse instansene hadde et samfunnsoppdrag og var til for oss forbrukeres skyld. Tror forresten ordet forbruker var et fremmedord. Kanskje vi helt ubevisst følte oss som medeiere fordi det var Staten som eide hele pakka. Bortsett fra banken da!. Men var det noe som var sikkert, så var det Banken! Noe som i hvert fall er sikkert, er at jeg brukte null minutter av min dyrebare tid på jorda til å lete meg fram i alle valgmulighetene «in the jungle out there. Puh!