Som absolutt alle nå har fått med seg er det fullt opprør og forvirring rundt norsk kraftforsyning. Det kunne kanskje være naturlig å kalle det forvirring rundt norsk kraftpolitikk, men den er jo fullstendig fraværende.
Det er feilen. En fersk regjering sitter apatisk og ser på det kaoset de selv har vært med på å skape sammen med omtrent samtlige partier på Stortinget. Gjennom både forrige regjering og den før det igjen, med forskjellige agendaer.
Noen fordi de skal redde verden. Andre igjen fordi de skal redde internasjonale fond og selskaper rundt om alle andre steder enn innenfor skatte og avgiftssystemet i Norge, hvor de forsyner seg grovt av subsidier, norsk natur og folks godtroendhet.
Takken er økt nettleie og strømpris. Regjeringen klager sin nød over at "strømstøtte" til folket koster staten 3.4 milliarder i år, mens de økte strøminntektene vil nå 40 milliarder i 2022. Dette mens folk omtrent må velge mellom å spise varm mat eller dusje. Eventuelt vaske sengetøy om natta siden man ikke kan sove uansett når strømprisen er såkalt lav og alt av elektriske installasjoner i huset er i arbeid.
Det er mange som roper på at Storting og regjering må gjøre noe. Hva skal de gjøre? De har selv overlatt styringen til byråkrater og lobbyister. Både via neppe helt legale kanaler men også direkte ved å melde Norge inn i EU sitt felles energibyrå, ACER. Noe som setter sterke føringer på hva Norge selv kan gjøre med situasjonen selv om de aldri så gjerne ville. Men de vil heller ikke.
Energiloven av 1990 som skulle sikre landet strømtilførsel og jevn pris er uthult og misbrukt til det ytterste for å gjøre strøm til en vare og ikke en unik ressurs for norsk næringsliv, industri og befolkningen. Løsningen på dette selvpåførte problemet, populært kalt kraftkrise, men som i realiteten er en politisk krise, er å si opp EØS medlemskapet og dermed ACER avtalen. Som ellers vanskelig kan reverseres da det kreves flertall blant alle medlemslandene.
Så sørger man for på statens bekostning å oppgradere og effektivisere vannkraftverk og i tillegg bygge tilstrekkelig med nye statseide vannkraftverk for å sikre nok produksjon. Vannkraft koster 10–12 øre pr kWh å produsere. Ved å videreføre et over 100 år gammelt velprøvd system der man holder seg med stabil, regulerbar og i tillegg omtrent utslippsfri kraft, vil ikke industri og næringsliv plassert på norsk jord kappes om å legge ned, flagge ut eller slå seg konkurs.
Å produsere aluminium på norsk vannkraft vil alltid være bedre enn å selge vannkraften og flytte produksjonen og arbeidsplasser til andre land på kullkraft.
Snikprivatisering og sammenblandingsøkonomi i tillegg til avståelse av selvråderett og ideen om å redde kloden ved og ødelegge den norske velferdsstaten via dårlige ideer og planer, er årsaken til kaoset vi har havnet midt i uten at det hadde behøvd ramme oss så hardt som det gjør.
Per i dag er Norge det eneste land i verden som avstår fra sine naturressurser uten krig og med de ledende politikeres hjelp, for å sitere løst fra et kommentarfelt.
