En femåring i pysj sto på kjøkkengulvet i sommerhuset og utbrøt: «Å, Bestemor, jeg gleder meg så til i morgen!» «Hvorfor det, kjære du?» Med glitrende øyne svarte hun: «Jo, fordi da kan jeg stå opp!»
Hvor mange i verden i dag kan med hånden på hjertet si det samme?
Visdomsord kommer ofte fra slike uskyldige barn som fortsatt i varierende grad befinner seg utenfor voksensfæren.
Dernest begynner de på skolen, de lærer riktig adferd og rasjonelle tanker, de vokser og blir store og ofte kloke. Den åndelige dimensjonen blir likevel mer eller mindre borte. Mange beholder og videreutvikler nysgjerrigheten og virketrangen og reiser inn i voksenlivet med en klar intensjon om å redde verden – eller seg selv. På forskjellig vis. Akkurat slik som vi gjorde den gangen, for nå svært mange år siden. Slekter følger slekters gang.
Mitt første møte med flyktninger, var i 1956. Begrepet ‘flyktning’ var ukjent, det var skummelt og fremmed. Sannelig har vi fått lære hva det betyr! Sannelig klarte vi aldri å stoppe flyktningestrømmene!
Hver nye dag var det en glede å stå opp, og vi kastet oss i ungdommelig overmot inn i historiens galskap og trodde bestemt vi skulle kunne endre verden. Slik som unge mennesker alltid har trodd og heldigvis tror den dag i dag. Slik er det med de unge. De har den misunnelsesverdige fordelen at de ikke skjønner hvor håpløst vanskelig det er å endre historiens gang og nasjoners skjebne.
Det er fantastisk å lære nye generasjoner å kjenne, de er så lik den forrige vi fikk kjenne. Fulle av initiativ og livsglede, fulle av virketrang, nysgjerrighet og kunnskapshunger. Mange finner i dag sin nisje i dataspill og it. Det gis mange muligheter, vi er alle forskjellige. Folk kommer inn i voksenlivet fra ulike vinkler og med ulik bagasje. Alle har en plass, alle får sine oppgaver, alle opplever ned- og oppturer, alle er med på utviklingen. De færreste av oss forstår så mye av det, av meningen med det hele.
Den ustoppelige drivkraften som barn får med i vuggegave, er tilsynelatende noe som ligger i kortene når et barn kommer til verden. Ikke alltid blir denne ressursen benyttet til beste for menneskeheten.
De unge fremadstormende i dag, de står på i alle kanaler. For to generasjoner siden var det vi som aldri gav oss i kampen for det vi trodde på. Så hva oppnådde vi, hva oppnår de unge i dag? Ja, si det. Å ha et verdig liv? I en evigvarende gjerning for det gode?
Håpet er at vi alle kan bidra til at flest mulig kan få glede seg til å stå opp i morgen!
Red. anm.: Kronikken har tidligere vært publisert i Klassekampen.
