Hvorfor er Norge et av verdens beste land å bo i? Det er det selvsagt flere grunner til. En avgjørende grunn er at vi har et velfungerende distrikts Norge. Det «gode livet» leves ikke bare i høyblokker i byer eller i stressområdene der mennesker konkurrerer med industri og fortetning.
Enn så lenge har de som har ønsket det, hatt mulighet for å finne kvalitative liv ute i distriktene. Det passer for mange, enten langs kysten, i fjelldalene eller innlands.
Regjering etter regjering har sett denne enorme fordelen vi nordmenn har hatt og bedyret at distriktene skal bevares og videreutvikles.
Det er i distriktene verdiene skapes. Her er arbeidsplasser og variert liv.
I distriktene er natur og friluftsliv nærme og enklest å benytte seg av.
Det må nødvendigvis være best å oppdra barn langt vekk fra fortetting og dårlig luftkvalitet. Kommuner lover alt de kan finne på for å få barnefamilier til å slå seg ned hos dem.
Men hvem flytter til en kommune der det ikke er skoletilbud til barna? Det hjelper ikke med batterifabrikk eller vindturbiner da.
Hvordan er det mulig å si at det skal satses på et levende distrikts Norge, for så i neste runde å legge ned skolene!
Hvis det er slik at det er en bevisst politikk i fylkekommunene og på Stortinget, at alle skal flyttes inn i byene, hvorfor da ikke si det? Være ærlige! I stedet for denne seigpiningen. Posten legges ned, nærbutikkene legges ned, kollektivtilbudet innskrenkes, og alt skjer med små skritt over tid. Vi blir fortvilete, men kan ingen ting gjøre. Coop skrur prisene så høyt opp i vår nærbutikk at ingen kan handle der. Kundegrunnlaget går ned, og da er logikken at butikken må stenge. Vi må alle kjøre en time lenger for å nå i en større coop.
Kanskje er det ønskelig å få alle inn på ett sted fordi det er enklere for politikerne å administrere en voksende befolkning, kanskje er det bedre for bunnlinjen. Kanskje må det bare bli slik. Bunnlinjen er viktig, men ikke enkel å forstå, for om noe blir rimeligere, slår det ut i noe annet som er langt dyrere.
Når velfungerende fritidsklubber og rehabiliteringssteder for vanskeligstilte legges ned, da blir ikke hverken ungdommene eller problemene borte! Problemene forsterker seg. Økende rusproblematikk, økende utenforskap, økende vold osv.
Hva skjer hvis skolene også forsvinner?
