Jeg er glad for at jeg fikk med meg den varme, nære og ærlige talen som kong Harald holdt på nyttårsaften. Talen var en statsleder verdig. Og best av alt, - jeg tror kongen faktisk mener det han sier. Slik inngir vårt kongehus langt mer tillit, enn det dagens folkevalgte styresmakter evner å gjøre.

Første nyttårsdag holdt statsminister Erna Solberg sin tale til folket. Og her i huset ble TV'en skrudd av mens det pågikk. Slik dagens politikk praktiseres, er det en tale vi i husstanden rett og slett ikke maktet å høre på. Erna Solberg er ikke - slik vi opplever det - folkets statsminister.

Fagre ord biter ikke på lenger. Det er en trist kjensgjerning men vi er altså blant de mange som har fått nok, - som har mistet alle illusjoner om at vår statsminister og hennes regjering jobber helhjertet for fellesskapet og virkelig ønsker likeverdige og trygge tjenester rundt om i Norges land. Kanskje er det en urimelig anskuelse, men det er like fullt en følelse mange av oss sitter med.

Vi kjenner på at sentrale styresmakter har blitt mer kyniske og kalkulerer råere med høyere risiko for folk som bor i distriktene, samtidig som de prediker det motsatte. Det man sier og det man gjør må faktisk henge sammen, skal man bli trodd og evne å inngi tillit. Det skjer dessverre ikke i dag.

Nå har vi kommet dit hen at Norge i stadig større grad dyrker en modell som bygger på "The American Dream". Man har tilegnet seg en tilnærmet religiøs overbevisning om at markedskreftene må få råde, og man gjør veivalg som ikke bidrar til at verden blir til et bedre sted å leve i for folk flest.

Uten å ta hensyn til egen kultur - tuftet på grunnleggende verdier og tradisjoner - kjører regjeringen på, og tar seg samtidig til rette ved å frata skattebetalere i utvalgte deler av landet de rettighetene og godene, som de samme skattebetalerne betaler sin andel for å ha. Distriktene og fellesskapet får mindre og mindre tilbake.

Det er en sørgelig utvikling. Menneskelige verdier taper terreng for økonomisk berikelse for de få, og resulterer i et evinnelig jag etter sentralisering og effektivisering.

Ofte tenker jeg at vi, som opplever en utvikling som går fortere enn vi kan fatte, kanskje glemmer å stille spørsmål ved mulighetene vi - som tenkende vesener - faktisk har for å kunne påvirke samfunnsutviklingen i den retning vi ønsker den skal gå. Ved hva vi vil med selve livet. Ved hva som gir oss glede og mening i hverdagen. Med all fokus på sentralisering og effektivisering, - risikerer vi å sentralisere og effektivisere oss bort fra mye av innholdet i livet?

Det er ikke tvil om at vi har mange flotte og reflekterte ungdommer blant oss, - det får vi bekreftet gang på gang og det gir håp for framtiden. Likevel bør vi som har levd noen år - og media med oss - i langt større grad evne å vise nye generasjoner verdien av et tankegods, hvor andre kvaliteter enn rikdom, selvdyrking og jaget etter såkalt vellykkethet får stå i forsetet. Vi vet alle at livet består av mange fasetter, og vi må våge å være ærlige på det. Kanskje vi da gjør forventningene til livet og selve tilværelsen litt lettere for hverandre.

Folk er forskjellige, og folk ønsker forskjellig. Det virker som at samfunnet i større og større grad styres ut fra bedriftsmessige kriterier, og jeg er redd for at det faktisk truer både mangfoldet og demokratiet vårt.

Varsellampene blinker rødt, når vår sikkerhetsminister presterer å uttale at hun ikke legger vekt på hva lokale politikere sier.
Med slike holdninger spiller demokratiet virkelig fallitt. Her misbruker hun - og hennes like - både systemet og folkets tillit. Slik arroganse og maktmisbruk håper jeg virkelig våre politikere tar klar avstand fra i 2020.

Mitt nyttårsønske er mer ydmykhet fra de som henter ut sin inntekt basert på folkets tillit, - følgelig mer lydhøre folkevalgte. Mer troverdighet. Politikere som viser sitt folk større grad av respekt, og ikke snur ryggen til motforestillinger. Politikere som ikke lar prestisje og fastlåste prinsipper bli til hinder for bedre løsninger.

Det er lov å håpe...