Per Helge Pedersen, fast skribent
Nå har en ny katastrofe rammet verden. Denne gang av et bitte lite koronavirus som kan angripe alle og enhver – uansett rang og hudfarge. Dette lille viruset setter nå verden på en prøve man må helt tilbake til den siste verdenskrigens dager for å finne. Land etter land innfører nå unntakslover som gjør at verden stanser.

Hundretusener av mennesker er allerede satt i karantene. Mange er blitt alvorlig syke og dør. Men langt flere skal bli syke og langt flere vil dø.  Så langt  har vi ingen medisin som kan stoppe dette forferdelige viruset.

Vi glemte beredskapen

Vi har mange mennesker i Norge som opplevde siste verdenskrig. Jeg er født fire år etter at den grusomme krigen  var over. Men i hele min barndom og oppvekst har jeg hørt om redslene. I hele denne perioden hadde vi høy beredskap i Norge. Vi hadde tilfluktsrom. Vi hadde et forsvar som baserte seg på et sterkt hjemmevern som på kort varsel kunne gripe inn ved en ny katastrofe. Vi hadde sivilforsvar. Vi hadde planer og vi hadde utstyr og medisiner. Det var stadige øvelser – folk og samfunn var beredt.

Ekspertenes fatale valg

Men hva har skjedd.? Glasnost og moderne økonomisk tankegang gjorde at beredskapsnerven visnet i samfunnet. Alle beredskapsplaner ble sakte, men sikkert glemt og lagt bort. Politikerne støttet seg til eksperter og byråkrater som overtok styringen i samfunnet. For dem var beredskap noe gammeldags og kostbart. Alle de kostbare anleggene som ble bygget opp etter krigen ble lagt ned og solgt. Og de som ikke ble lagt ned har forfalt til ruiner.

Gammeldags tøv?

Alle lagre ble sanert og ødelagt. Alle beredskapsavtaler med det sivile samfunn ble avviklet. Den norske staten hadde mange avtaler med industri og næringsliv. Oppsto det en situasjon måtte alle private bedrifter legge om produksjonen. Da måtte man produsere det som staten bestemte. Men for de nyutdannede økonomene virket dette selvsagt som noe gammeldags kostbart tøv.  Og den nye politikerstanden som overtok hadde selvsagt ikke historisk kunnskap nok til å se at man nå var på ville veier.

Det har ikke manglet på advarsler. Men de som styrer dagens Norge har lukket ørene. De viste selvsagt best.

Endelig handling

Nå har alvoret seget inn over Storting og Regjering. Men det var i mer enn den tolvte time. Nå har man funnet frem lovverket som kan bidra til at det kommer tiltak som kan stoppe – eller i alle fall begrense  skadene på folk og land.  Så langt har jeg ikke hørt så mange beklagelser fra dem som styrer. Kanskje burde de sagt unnskyld til sine landsmenn. Kanskje burde de ha beklaget at de ikke hørte på advarslene.

Vi må ta et oppgjør mot uforstanden

Nå skal vi la den saken ligge. Nå må alt fokus rettes mot den katastrofen vi står midt oppe i. Men når vi kan ta kontrollen tilbake og når pandemien er over, MÅ politikerne ta et oppgjør med seg selv. De MÅ ta kontrollen tilbake – og de MÅ love at dette ikke skal skje igjen. Nye katastrofer vil komme, men da MÅ man ha beredskapen i orden.

Og selvsagt skal vi behold sykehusene våre

Dette må også være en vekker i sykehusdebatten.  Som jeg har sagt før. Denne katastrofen viser at vi har behov for alle de sykehusene og alle de sykesengene vi har. Nå må Stortinget ta en bred gjennomgang av hele ordningen med den forhatte helseforetaksmodellen. Den har spilt falitt. Man driver ikke økonomisk gamling  innenfor helsesektoren.