Det er mange som hevder at julenissen er både herfra og derfra, men jeg er sikker på at nissen kommer fra Nordmøre, nærmere bestemt fra Herredsdalen, Fløystadfjellet på Straumsneset i Tingvoll kommune. Det sa i alle fall bestemora mi, og hun vet det for hun vokste opp like under dette flotte fjellet, nærmere bestemt på Vatn. I dag får kristiansunderne vannet sitt fra Storvatnet som også ligger i julenissens rike. Kanskje det er derfor så mange i denne byen er så snille.

Nissen skremte bjørnen

Da jeg var guttunge var jeg ofte på landet til bestemor og bestefar ved Straumsvågen – og da fikk jeg vite litt av hvert av det som skjedde i underverden både i skogen og oppe på fjellet. Da bestemor fortsatt var ei lita jente, ble hun en gang angrepet av en stor bjørn oppe i lia. Det kunne ha gått riktig galt, men plutselig stoppet bjørnen opp. Den lyttet, snudde på femøren og sprang til skogs. I følge bestemor var det nissen som kom henne til unnsetning. Han skremte bjørnen – og siden har ingen sett så mange bjørner i dette området. De vet nok at nissen er der.

Siden den gang satte bestemor alltid graut ut til nissen i jula – og den tradisjonen har jeg tatt med meg.

Reddet meg fra ormeungene

Jeg har gått mye i skog og mark i dette området. Jeg mener å ha sett nissen, men jeg er ikke sikker. Men en gang kom han også meg til unnsetning. Da var jeg oppe i Høglia hvor vi plantet gran. Plutselig merket jeg noe som var i ferd med å falle i hodet på meg. Da var det som noen tok tak og rykket meg vekk. Det var bra for oppe i et tre lå en huggorm og fødte levende unger – og ormeunger kan være farlige selv for sin egen mor har jeg hørt. Det er derfor hun søker oppe i trærne for å føde. Men takket være nissen ble jeg ikke stukket. Og ormungene forsvant.

Når jeg har vandret rundt om i dette området har jeg alltid sett etter nissen. Jeg har ropt etter han, men jeg har verken sett eller hørt han. Men jeg vet at han er der.

Det er ikke rart man blir redd

Når man går rundt om i skogsområdene når mørket faller på, hører man mange lyder. Det er ikke rart at man kan bli redd. En gang ble jeg vettskremt. Da var jeg på vei hjem til gården fra samfunnshuset på Leite hvor Bygdekinoen hadde vært på besøk for å vise filmen «Ni liv». Det var jo en skummel film. Bedre ble det ikke da jeg kom bort til elva. Det var bek mørkt. Jeg gikk på skogsveien. Der gikk også en stor kronhjort i brunst – og da jeg bare var noen meter fra den brølte den så det gikk både gjennom marg og bein. Jeg stivnet til og var livredd for at hjorten skulle ta meg. Men så plutselig snudde den og sprang bort. Da var det nissen som nok en gang kom til unnsetning. Det sa i alle fall bestemor da jeg kom hjem for å fortelle om det forferdelige som skjedde der nede ved grinda.

Nissen var også på låven

Det var nok ikke bare oppe i skogen og på fjellet nissen oppholdt seg. Den var også på besøk i fjøset. Noen mener at det var den egen rase nisse – fjøsnissene – som likte seg i nærheten av folk og dyrene i fjøset. Der hadde de det godt og varm – og det var alltid en godsak eller to de kunne kose seg med. Selvsagt fikk de graut – og grauten gikk ned på høykant. Det gikk ikke aldri lang tid før grautfatet var satt på plass i fjøsgangen før fatet var tømt. Noen voksne sa at det var katta og alle små musene som spiste grauten, men den gang var i alle fall jeg overbevist om at det var nissen som hadde spist seg mett. Men jeg så verken nissemannen eller nissekona eller nisseungene deres. Men jeg følte de var der.

Ringen er sluttet

Den gangen jeg var guttunge var vi så heldige å kunne hente juletrærne vi skulle ha med til byen inne i skogen som tilhørte gården. Da var det å hente frem hesten «Simba» fra stallen - få på seletøy og kople til sleden. Og så bar det til skogs. Gardshunden «Roy» var alltid med på disse turene – skjønt «Roy» var alltid med meg når jeg vandret rundt. Han ville passe på meg.

Det var i grunnen enkelt å finne flotte juletrær. I og med at det hadde vært drevet med nyplanting i mange år, var det nok av trær å velge i. Skogen måtte tynnes må vite. Det gikk derfor fort å fylle sleden. For oss ungene var det lykke å hente egne juletrær i skogen.

Nå skal jeg nok en gang hente et juletre i nordmørsskogen. Denne gang skal vi feire jul på Nordmøre, nærmere bestemt på hytta ved Karihavet. Der skal også min mor Kjellaug som snart fyller 95 år, være med. Jeg vet at hun gleder seg til å komme til Grimstadkirka julaften. Der har hun og tvillingsøstra trødd på belgen på det gamle kirkeorgelet som bestefar min – organisten Robert Hals spilte på i mange år.  Nå er på mange måter ringen sluttet. Det skal bli en stor opplevelse for henne og for oss som er til stede i kirka denne dagen.

Selvsagt er jeg spent på om vi jeg endelig får se nissen i denne jula. Jeg skal i alle fall sette ut graut.

Nå er adventstiden kommet. Kos dere med den. La stresset hvile – la minnene strømme på.

God jul Nordmøre!