Tassende rotter overalt. En halvmeter lange, halen inkludert. Smattende i spiskammerset, krafsende i husveggen. De sultne beistene, fulle av parasitter og sykdomssmitte, stortrives i nærheten av mennesker. Men i etterkrigstida tok vi opp kampen for alvor. Da skulle vi ta rotta på gnagerne.
Etter andre verdenskrig var rotteplagen i Norge så stor at ble det gjennomført landsomfattende aksjoner mot gnagerbestanden. Man regnet nemlig med at rotter da gjorde skade for rundt 40 millioner kroner, tilsvarende nesten 800 millioner kroner i dag.
– Rottene var et vanlig syn i bybildet. Og de forsynte seg av og ødela mye – både av menneskers matvarer og dyrenes fôr. Rottene tygget dessuten i stykker husvegger og isolasjon, elektriske ledninger og andre bygningsmaterialer, forteller historiker ved NTNU, Terje Finstad, og tilføyer:
– I tillegg bar rottene med seg sykdommer og parasitter, som kunne smitte både folk og fe.
I dag vet ingen hvor mange rotter som faktisk finnes her i landet. Et løst anslag sier at det skal være én rotte per innbygger i byer. Men ifølge Folkehelseinstituttet er dette bare gjetting, og man har ingen pålitelige tall for rottebestanden i norske byer.
Organisert motstandskamp
Sammenhengen mellom «utøy» som rotter, og helseplager, har man lenge vært klar over. Eilert Sundt tok til orde for å få bukt med rotter og andre skadedyr allerede i andre halvdel av 1800-tallet.
– Men det var først på begynnelsen av 1900-tallet at dette synet ble allment akseptert. De store organiserte rottekrigene startet derfor først i 1920-årene. Og da ble gnagerbekjempelsen organisert som en slags dugnad, opplyser Terje Finstad.
På 1920-tallet var det flere rotter i for eksempel Oslo enn noen gang, og Oslo Gårdeierforening og Norsk Forening til Utryddelse av Rotter dannet derfor en komité i 1929, under logoen «Rotte-krigen», for å bekjempe rotteplagen. Strategien for å bli kvitt gnagerne var å rydde og rengjøre byene. Gater og smug, bakgårder og kjellere skulle renskes og tømmes for søppel og matrester, slik at rottene ble helt utsultet. Gnagerne ble deretter servert giftig åte – og døde.
– På denne tida ble det også iverksatt tiltak for å få bukt med andre typer utøy, som lus og veggelus. I Trondheim opprettet man for eksempel en kommunal institusjon som drev med utgassing av veggelus, den såkalte «Utgassingsanstalten», og byens barn ble sendt på skolebad for å bli kvitt lus. Alle disse tiltakene gjorde at problemene med utøy sank betraktelig, sier Finstad, og tilføyer:
– Men så kom krigen.
Grisehold og rottelov
Under andre verdenskrig ble det vanskelig å opprettholde renholdssystemer og søppelhåndtering. Drivstoffmangel førte for eksempel til at søppel ble liggende, og det var vanskelig å få tak i rottegift.
– Dessuten begynte folk å holde dyr – griser, blant annet – i byene igjen, selv om dette hadde vært forbudt en stund. Og med dyreholdet fikk rottene igjen god tilgang på mat, påpeker Terje Finstad.
Rottebestanden økte gjennom hele krigen, og i 1944 vedtok derfor Quisling-regjeringen «Lov om rottebekjempelse». Dette er en av få lover vedtatt i krigsårene, som ble stående etter frigjøringen, og denne loven påla kommunene å foreta minst én rotteutryddelse i året.
Strandløk og tyskervennlige damer
Rett etter andre verdenskrig, i 1946, ble rotteloven videreført under Haakon VIIs segl. Loven forpliktet alle eiere av fast eiendom til å «gjennomføre tiltak for å innskrenke rottenes livsvilkår mest mulig». Gjennom avisannonser informerte Helserådet om når rotteaksjonene skulle starte og om hvilke firmaer eller privatpersoner som hadde autorisasjon til å legge ut rottegift. Giften kunne nemlig bare håndteres av huseiere, vaktmestere eller spesielle rotteutryddere med Helserådets godkjenning.
Under en storaksjon i Oslo, i 1946, ble det lagt ut titalls tonn åter med rottegift, pent pakket i små poser à la porsjonssnus. Ifølge Oslo Byarkiv besto åtene av en type giftig strandløk blandet med mel, fett, sukker, røkt sild og skummet melk. Og det var gjerne innsatte i Botsfengslet, eller tyskvennlige kvinner på Hovedøya fangeleir, som fikk jobben med å blande og pakke giften.
Systematisk kontroll
De systematiske rotteutryddingsaksjonene som ble iverksatt i etterkrigstiden, ble jevnlig gjentatt, og så sent som på 1960-tallet organiserte Helserådet for eksempel to årlige rotteaksjoner i Bergen.
I Norge i dag er rottebestanden ikke tallfestet, men den utgjør ikke like stor helsefare som tidligere. På verdensbasis regnes i imidlertid rotter fremdeles som betydelige smittebærere av en lang rekke smittsomme virus, bakterier og parasittsykdommer.
Rottefakta
- I Norge finnes både brunrotte og svartrotte i rotteslekten.
- Den tradisjonelle oppfatningen er at svartrotter (Rattus rattus) brakte svartedauden til Norge på 1300-tallet.
- Brunrotta (Rattus norvegicus) stammer opprinnelig fra Asia, men har spredt seg til hele verden. Den kom trolig til Europa i middelalderen og til Norge rundt 1750. Den er i dag den vanligste rotta i landet.
- Brunrotta fikk angivelig navnet «norvegicus» fordi individet som ble brukt ved beskrivelsen av arten, kom fra et norsk skip i London.
- Brunrotta er gråbrun, med lysere underside. Den kan bli opptil 29 centimeter lang, og halen, på rundt 23 centimeter, kommer i tillegg.
- Vanlig levetid for en rotte er 1–3 år, og et rottepar kan i teorien gi opphav til 800–1000 nye individer på under ett år.
- Rotter trives godt der hvor mennesker holder til, særlig i fuktig miljø, som for eksempel i kjeller og avløp.
- Brunrotta graver og gnager ut store og lange gangsystemer. I disse bygger den større kamre der den bor og har matforråd.
- Rotta er nærmest altetende, og den regnes som et av de viktigste skadedyrene på verdensbasis.
- En rotte kan ta seg gjennom et hull på 20 millimeter, tilsvarende diameteren på et kronestykke.
- Rotter kan klatre flere etasjer på innsiden av loddrette avløpsrør. De kan dessuten hoppe én meter.
Kilder: SNL og Anticimex
