fbpx
Annonse
Annonse
Stig Anders Ohrvik og Linda Dalseg Høvik, Nordmørslista
Stig Anders Ohrvik og Linda Dalseg Høvik, Nordmørslista
Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens meninger og holdning.

Covid-19-pandemien har selvfølgelig preget 2020 både i Norge og i resten av verden. Vi er heldige som bor i et rikt samfunn som har større ressurser til å møte utfordringene med enn de fleste andre, og lokalt har vi en fantastisk gjeng til å passe på oss.

Men selv ikke en pandemi er i stand til å åpne øynene til direktørene i helseforetakene, eller statsråden som utøver eierskapet. Selv gjennom en pandemi er nedleggelse og sentralisering rådende politikk.

Men pandemien går over. Det gjør ikke følgene av regjeringens sykehuspolitikk. 

Regjeringens sykehuspolitikk er ødeleggende for både pasienter og helsepersonell. Den er ødeleggende for befolkningen, og den er ødeleggende for samfunnsøkonomien.

Men den er også ødeleggende for hele samfunnsstrukturen vår, for det representative demokratiet og for velferdssamfunnet.

Det er ødeleggende for tilliten i samfunnet. Ikke bare tilliten til politikerne, som allerede er tynnslitt nok som den er, men tilliten befolkningen har til hverandre. I stedet for å stå sammen om å bevare, opprettholde og videreutvikle tjenestetilbudet i hele landet, har den politikken som har vært ført siden 2001 sådd splid i befolkningen, og vendt folk mot folk. Siden foretaksmodellen ble vedtatt i 2001 av et flertall bestående av Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har vi blitt fortalt at vi ikke kan opprettholde tjenestestrukturen.

Men i stedet for å protestere mot dette premisset som har blitt tredd nedover ørene på oss mot vår vilje, har vi kjempet for oss selv på bekostning av naboen. I hele landet har folk gjort det. Når skiftende regjeringer sår splid og setter folk opp mot hverandre, så viser det seg gang på gang at folk er seg selv nok, enten de er politikere, direktører eller velgere.

Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkol er et godt eksempel på at også politikere er seg selv nok, og egentlig ikke er så nøye på hverken ideologi eller å være konsekvent, så lenge hun klarer å tekkes sine egne velgere i Nord-Trøndelag. Kjerkol arbeider for å bevare sykehuset i Namsos (det skulle bare mangle), men sykehuset i Kristiansund er det ikke så nøye med. For Kjerkol.

Hva har vi å håpe på i 2021?

Vi har et stortingsvalg foran oss, men med høyremannen Jonas Gahr Støre som statsminister for Arbeiderpartiet og Ingvild Kjerkol som helseminister er det lite sannsynlig at det endrer noe særlig annet enn at det blir slutt på fritt sykehusvalg, - som altså ikke er noen fordel for oss som risikerer å miste vårt eget sykehus. Fritt sykehusvalg er et effektivt verktøy for å gi vanlige innbyggere en mulighet til å påvirke økonomien i foretaket, men først og fremst er det en absolutt nødvendighet for at vi skal kunne velge å få behandling der vi likevel er i det daglige; enten det er i Oslo, Trondheim eller andre steder, - og slipper på toppen av alvorlig sykdom eller skade den belastningen det er å måtte reise med buss og ferge i flere timer til andre deler av fylket. 

Skal det nye året bringe oss en sammensetning av nasjonalforsamlingen som gir oss større muligheter, så er vi helt avhengig av at det er Kjersti Toppe som overtar Helse- og Omsorgsdepartementet, og gjerne med Trygve Slagsvold Vedum som statsminister. 

Men lokalt sliter vi med at vi ikke kan stemme på hverken Toppe, Vedum eller Lundteigen. Lokalt kan vi bare stemme på de representantene som er nominert i Møre og Romsdal, og der er det langt mellom forkjemperne av sykehus i Kristiansund. Vi kan håpe på Toppe som statsråd i Helse- og Omsorgsdepartementet, men vi har liten mulighet til å påvirke det selv, uten samtidig å gi vår stemme til Klinge og Lien, som etter alle solemerker er mer opptatt av sykehus i Molde enn i Kristiansund, - selv om Klinge er godt dekket av sykehusene i Orkland og i Trondheim, og Lien naturlig nok heller vil benytte sykehuset i Ålesund enn sykehuset i Molde.

I prosessen med regiontilknytning har vi fått høre at vi må være forsiktig så vi ikke ødelegger forholdet til naboene våre; de andre kommunene på Nordmøre, og at vi ikke forrykker den politiske maktbalansen.

Men da det på tampen av 2020 klart at det ikke er mulig å bygge det såkalte «fellessykehuset» innenfor rammen, fikk vi et eksempel på hvor mye naboene betyr for oss og hva den politiske maktbalansen har å si.  For når det ble klart for alle og enhver at helseforetaket ikke får bygd det sykehuset som de har sagt at de skal ha for den prisen de har sagt at de vil betale, så var både Sunndal og Surnadal raskt ute med å kommentere. Og mens vi i Kristiansund, Aure og Smøla ser en mulighet for å beholde nærhet til sykehuset vårt, så er naboene våre på indre mer opptatt av at det såkalte «fellessykehuset» må bli bygget, selv om det altså ikke er mulig å bygge et sykehus med det innholdet det skal ha innenfor de økonomiske rammene som er satt.

Et annet eksempel på hvordan den politiske maktbalansen virker i Møre og Romsdal, er nominasjonsprosessen i de etablerte politiske partiene. Arbeiderparti kjempet for å få Berit Tønnesen fra Kristiansund opp på første- eller andreplass. Hadde de fått støtte fra Sunndal hadde det gått. Men Sunndal valgte i stedet å stemme for Ålesunds representant. Kristiansund Senterparti prøvde å få Henrik Stensønes på en nøktern tredjeplass, men han ble skjøvet ned på sjuende. Det er altså ikke mangel på gode kandidater fra Ytre Nordmøre som er problemet, men den politiske maktbalansen i Møre og Romsdal fungerer ikke slik at det hjelper å være god om man er fra Ytre Nordmøre. Det som hjelper er å innordne seg etter kjøttvekta og «glemme» sine egne. Da kan man komme inn på sikker plass. Men det er jo ikke til hjelp for andre enn seg selv.

Skal vi håpe på et bedre år for Ytre Nordmøre er det først og fremst to muligheter som ligger foran oss i 2021. Den ene handler om sykehus, og den andre handler om region.

Det er ikke sikkert at stortingsvalget har større betydning for noen av de to mulighetene. Men økonomien i det såkalte «fellessykehuset» kan tvinge frem de åpenbare løsningene. Når det ikke er mulig å bygge det sykehuset som er planlagt innenfor den fastsatte rammen, så må det være mulig å bruke den ledige kapasiteten der den finnes: I Kristiansund.

I Kristiansund er det kapasitet til å ha både akutt-, føde- og barneavdeling.

Å legge akutt-, føde- og barneavdeling til Kristiansund kan avlaste sykehuset i Molde tilstrekkelig, enten det blir liggende på Hjelset eller på Lundavang. Alternativet kan fort bli at nærmeste akutt-, føde- og barneavdeling blir i Trondheim eller Ålesund. Og da får hverken Nordmøre eller Romsdal det vi er lovet: Et sykehus med minst det samme innholdet som i de to sykehusene som blir nedlagt. 

Den andre muligheten som står foran oss handler om region. Nordmørslista gikk i 2019 til valg på at innbyggerne skal få si sin mening om regiontilhørighet i en folkeavstemming. Vi mener fortsatt at det beste er om denne folkeavstemmingen blir gjennomført i forbindelse med stortingsvalget 2021, slik Aure kommune allerede har vedtatt.

Det finnes altså muligheter. Men en ting er sikkert: Det er i motbakke det går oppover. Og motbakke blir det i 2021 også.

Send oss leserinnlegg eller tips

Tekst, bilder og video til leserinnlegg, artikler og andre tips, kan sendes til tips@ksu.no.
For kommentarer vennligst bruk kommentarfeltet over.

Annonse
Årbok - Freiøya Historielag
Annonse

Tidligere meningsinnlegg

Annonse

Hva skjer?

Under finner du en oversikt over arrangement i Kristiansund og omegn. Det er gratis å legge til oppføring i kalenderen.

Trykk her for å legge til arrangement

Trykk her for kalender i litt større format og tilknyttede artikler og annonserte arrangementer.

Annonse

Våre utvalgte