Ny prisrekord – blir det rasjonering? Lite nedbør, lite vind, økt konsum, økt fossilpris – utenfor vår kontroll, sier kraftbransjen. Norske kraftpolitikere bifaller. Her styrer markedet.
Politikerne overbyr hverandre med tilbud om lette i skatte- og avgifts-byrden for de fattigste av de fattige. Dette river både i lommeboka og folkesjela i vannkraftlandet Norge. Kritiske spørsmål dukker opp. Hva er det som skjer i landet som beskyttet vannkrafta som fellesgode allerede i 1906?
Jo da i snitt har vi til salt i grauten! Men, forskjellene øker – om mulig raskere enn strømprisen. Det er neppe tilfeldig at befolkningen gjennom to valg har bestilt ny kurs. Nå venter befolkningen på kvittering fra ny Regjering.
Det er de kreative forklaringene og de politiske løsningene vi som samfunn bør dvele ved. Er kraftpris en ukontrollerbar størrelse og forvalter vi vårt felleseie rasjonelt på kort og på lang sikt?
Vi kan ikke hoppe over virkeligheten. Det store bildet. De får holde at våre grønn vekst fanatikere gjør det. Vi har kun en klode og vi befinner oss på konsumtoppen. Vi kan ikke konsumere fire jordkloder. Er vi enige om at menneskehetens felles utfordring er vårt materielle og økologiske fotavtrykk, så må vi nødvendigvis også ta som utgangspunkt at vårt konsum er en påvirkelig størrelse. Selvsagt kan vi påvirke vårt konsum! Vi gjør det hver eneste dag!
Vil du vite hvor mye våre fremste eksperter mener vi med letthet kan redusere vårt konsum av elektrisk kraft med, kan du sjekke linken på Motvinds nettside. Svaret er i overkant av 30 % av vårt årlige elkonsum. Vi har null problem med å elektrifisere vårt samfunn sågar uten en eneste vindturbin. Fortsatt har vi rikelig energireserve til nøktern utvikling av ny industri. Det er på høy tid andre enn kraftbransjen kommer til orde i vår energipolitikk! Den bransjen er for lengst kuppet av økonomene. Økonomisk avkastning til sine eiere er fokus. Resten er staffasje.
Men vi kan vel lite gjøre med at Vår Herre sparer på regndråpene? Kraftbransjens eksperter kan bytte ut krokodilletårene med litt anstendighet! Det er noen tusen år siden våre forfedre fant metoder for å håndtere lite nedbør over lengre tidsperioder. Siden Edison fant bruksområder for elektrisk energi har vi i felleskap investert og bygd ut verdens beste system for å sikre jevn elektrisitetsforsyning basert på magasinering av fornybar vannkraft. Vi har bygd ut magasinkapasitet på 87 Twh eller noe over 60 % av vårt årsforbruk.
I 1993 kunne vi senke skuldrene. Etter realisering av Skagerak 3 kabelen hadde vi i alle praktiske hensender oppnådd nasjonal forsyningssikkerhet av elkraft. Forsyningssikkerhet er i dag utelukkende et spørsmål om husholdering av det vannet vi har til disposisjon og mindre justering med utlandet som kalibrering og sikkerhet. Det er mao. ikke vi som har behov for å importere elektrisk effekt men utlandet. Europa har et desperat behov for at vi eksporterer effekt ettersom vind og sol har en tendens til å variere i utakt med behovet, det tyske folk har panikkangst for atomkraft. Fossilkraft skal ut av rekka gå, selv om vi her på berget legger milliarder i karbonfangstpotten for å sikre videre vekst i SPU ved eksport av vår naturgass. Jeg lar den debatten ligge nå.
Så var det vinden. Vår Herre har demonstrert at vindkraft er et blindspor. Over 30.000 vindturbiner hjelper ingen verdens ting når det er vindstille og kaldt i Tyskland. Om redusert fossilbruk var målet så var vindkraft feil, rådyr medisin og med et materielt og økologisk fotavtrykk som kun er egnet til å øke vår bærekrafts krise. Fossilbruken øker, fossilprisen stiger og folk og virksomheter sliter med en galopperende energipris. Mens vi kan takke våre forfedre for fornybar elektrisk energi må det europeiske kontinent fremskaffe rundt 20.000 Twh fossilfri energi.
Her på berget er vind-industrien en farse og en energipolitisk skandale av dimensjoner. Norske borgere sitter igjen med ødelagt natur, frarøvet rettsikkerhet, redusert folkehelse og rådyr energi. 40 år etter «Aldri mer Alta», et mye strengere lovvern av våre arealer og rettsvern for vårt urfolk, har NVE disponert 600 ganger så mye natur som i Altasaken, til vind-industri som vi ikke trenger og som er neglisjjerbar! Vårt urfolk er overlatt til rettssystemet med staten som motpart! NVE har glatt erstattet lovboka og fylt lommeboka til globale finansakrobater. Hørte vi noen snakke om en global naturtapskrise eller passer det dårlig i den grønmalte vekstfantasien om å elektrifisere norsk oljeproduksjon eller etablere havvind på skuldrene av vår oljenærings karbonbidrag til vår felles atmosfære? Vår kraftbransje sier de selger ut vår magasinreserve for å tjene penger til å skjenke oss billig strøm. TrønderEnergi kan jo forsøke den historien på Frøya eller Zephyr på Haramsøy. Folk er i stand til å lese strømmfakturaen!
Den farbare bærekraftsløsningen på energikrisen er, som Verdensbanken lenge har konkludert med – kortest mulig avstand mellom produksjon og konsum. Kombineres prinsippet med teknologi for å sikre lavest mulig uttak av råvarer, naturareal og karbonutslipp, er vi på riktig spor mht. hva vår klode kan klarer å levere. Vi må med andre ord forholde oss til fornybar energi som en begrenset ressurs og avveie nøye hva vårt nasjonale kraftoverskudd skal anvendes til.
Investeringene i magasinkapasitet er allerede tatt og for en stor grad nedskrevet. Vi er i stand til å produsere den kraften vi har behov for til en produksjonspris på 4 til 8 øre per kwt. Vi har allerede investert og nedskrevet linjenett og kan derfor distribuere fornybar elkraft til hver en krinkelkrok av vårt land til en kostnad få om noen andre land kan matche. Nå betaler vi for motorveier til Europa for at vår elkraft skal kunne eksporteres. Så dersom vår elkraft er regulerbar og kan leveres til selvkost for 20 øre per kwt hvorfor skal vi da betale 113 øre per kwt (NVE ukepris sone NO2 uke 37) eller over 200 øre om analytikerne skulle få rett? Eller i verste fall rasjonere fordi effekt allerede er sendt som eksportvare til kontinentet?
Svaret fortjener allmenn oppmerksomhet, engasjement og en radikal omlegging av vår nasjonale energipolitikk. Kraftbransjen fikk med politisk støtte gjennomslag for å tjene penger på et voksende globalt energikonsum. Vårt felleseie, bygd opp gjennom investeringer i over 100 år, beskyttet mot globalt eierskap i 1906, og frem til 1990, ansett som nasjonal infrastruktur til beste for folk flest og våre virksomheter, ble omgjort til en vare hvor de fire friheter, eller lommeboka om du vil, ble løftet til en hellig gral som var viktigere enn hensynet til folk og land.
Det politiske målet er å tjene penger på elkraft i et globalt marked med desperat mangle på fornybar energi. Bak kraftbransjens krokodilletårer står Teslaen klar for transport til bransjefesten hvor våre fremste kraftpolitikere er æresgjester. «Ta fra de mange og gi til de få» ender med økte forskjeller, økt konsum, redusert bærekraft og en feit regning fra ditt energiselskap. Vil du endre situasjonen må du opp av sofaen. Vi blir flere som vil forvalte våre unike energiressurser på lang sikt til beste for kommende generasjoner og verdiskaping i vårt samfunn. Det var derfor vi skiftet ut regjeringen.
Av: Eivind Mauland, naturviter og medlem i Motvind Norge
