Klimasaken og Paris-avtalen er uomtvistelig veldig sentrale i så og si all politikk i dag, og i sfæren omkring disse to sakene er det uendelig mange vidt forskjellige interesser og store konfliktmuligheter. De mektige partene i dette bildet er utvilsomt politikken og de sterke økonomiske interessene. Politikken har satt det hele i gang, og de økonomiske interessene svermer hvileløst rundt de store fortjenestemulighetene. 

Mange mener at farene som i dag fører til tidenes samfunnsomveltning for å berge jordas klima er sterkt overdrevet, men ettersom denne politikken er bestemt gjennomført er dette noe vi alle må forholde oss til. 

Når det gjelder spørsmålet om ærlige hensikter, er dette en diskusjon som absolutt hører hjemme i enhver diskusjon om politikk, men i en kort kronikk som denne, velger jeg å hoppe over dette elementet her. Jeg ser heller på et par av de andre interessene. Interesser som faktisk må velge mellom å «være med» på dansen, eller stille seg helt utenfor. En kan lett se for seg at de fleste velger det første alternativet.

Det største og grelleste eksemplet på selskaper som velger å «være med» på leken er Equinor. De hevdet i mange år at det å elektrifisere offshore-industrien ikke var aktuelt. Det ville være for dyrt og ikke hensiktsmessig. Ettersom kravet og det politiske presset ble større, og Equinor også skjønte at det ikke var noen veg utenom, var de plutselig for elektrifisering. Skattesystemet, som gjør at mesteparten av disse store investeringene blir veltet over på deg og meg, var da selvsagt en gunstig og medvirkende faktor for beslutningen. Ærlige hensikter eller vikarierende motiver?

Andre som har blitt utsatt for dette valget er de små og store selskaper, organisasjoner og samfunnsinstitusjoner. Alt og alle har faktisk kjent på dette presset, og valget står da raskt mellom det å være med, eller det å være mot.

I en kynisk verden der enkeltindivider ser fortjenestemuligheter i enhver situasjon,  har en også sett at personer lett går på akkord med ideelle forestillinger, når fortjenestemulighetene blir store. De mest tvilsomme er de som gjennom ideelt arbeid gir seg ut for å jobbe for den gode sak, samtidig som de utnytter enhver fortjenestemulighet i den nye utviklingen. Spørsmålet blir da igjen - ærlige hensikter eller vikarierende motiver? 

I denne vår tids utvikling tør jeg påstå at de eneste som virkelig kan stå oppreist og være totalt fri for mistanker om vikarierende motiver er de som prøver å stå imot denne utviklingen.