Avisa Tidens Krav fastslår i en leder nylig at den nye regjeringen nå sitter med svarteper, etter at Ap-ledelsen overkjørte grasrota i partiet som advarte mot å tilslutte seg ACER, EUs energiunion.

Nei til EU kjører som kjent en rettsak mot staten om lovligheten av avstå suverenitet til EU med simpelt flertall slik ACER-tilslutningen ble gjennomført.  Begrunnelsen for å bruke simpelt flertall og ikke ¾ flertall etter grunnloven, var at konsekvensene var «lite inngripende».

Hvor lite inngripende dette er får de fleste nå merke på strømprisene. En konsekvens av at norske politikere har abdisert og overlatt kontrollen til EU på dette livsviktige området. NTEU er imot at Norge blir underlagt EU gjennom EØS. Både TK og regjeringen kan vel håpe at vi får gjennomslag i Høyesterett etter hvert, men det er ikke sikkert at vi kommer ut av ACER uten å gå ut av EØS. Slik avtalen er skrudd sammen er det den enkleste løsningen for å ta tilbake nasjonal kontroll med det meste.

Internasjonale forpliktelser = EØS

Det er ellers lettere å underlegge seg EU enn å komme seg ut. Folk får muligens refundert noen strømutgifter denne vinteren, men det er vel knapt en varig løsning? Vi løser ikke problemene uten å gå ut av Acer og EØS.

Flere har tatt til orde for at strømeksporten til EU må reduseres for å få bukt med de høye prisene vi nå opplever. Dette er et forslag som neppe er realistisk under dagens EU-regime, noe som statsråd Marte Mjøs Persen (Ap) for kort tid siden var inne på. Til Politisk kvarter på NRK uttalte hun at det ikke kan kuttes i krafteksporten til utlandet av prisregulerende hensyn alene, fordi «dette vil være i strid med våre internasjonale forpliktelser». 

Det er neppe tilfeldig at statsråden ikke kommer nærmere inn på hva som ligger i «våre internasjonale forpliktelser». For det er en konsekvens av EØS-avtalen, den markedsliberale energiloven, Acer og eksportkablene til utlandet. Som kjent er EØS-avtalen Arbeiderpartiets hellige ku, men nå slår det sprekker både i den kraftkrevende industrien og i den lojale AP-pressa.

Svak ressurssituasjon = krafteksport og dårlig magasinfylling

Mjøs Pedersens uttalelser er en støtte til det mange har argumentert med, at omfattende norsk krafteksport gjennom de mange utenlandskablene fører til økte strømpriser i Norge. 

I Aftenposten 16. november heter det at «SSB påpeker at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) allerede har begrunnet de høye prisene i Sør-Norge med "svakere ressurssituasjon”».  Med svakere ressurssituasjon forstås mindre fyllingsgrad i vannmagasinene, noe som kommer av både en tørr sommer, men enda viktigere av høy norsk krafteksport til utlandet. At prisnivået er langt lavere i Nord-Norge henger sammen med lav overføringskapasitet til Sør-Norge og liten kapasitet for krafteksport fra den nordlige landsdelen.

Fri flyt gir dyrere strøm

Et argument for markedsliberale reformer er ofte at disse er mer effektive og dermed skal slike reformer gi billigere tjenester og varer. Fakta.no i samarbeid med SSB har dokumentert at gjennomsnittlig kraftpris mellom 1970 og 1990 var 62,5 øre pr. KWh i 2015-kroner. Etter 1991 er gjennomsnittlig kraftpris 87,7 øre pr. KWh, også omregnet til 2015-kroner. Med andre ord er gjennomsnittsprisen økt med 40,8 prosent. Det ble også dokumentert at prissvingningene er blitt flere og kraftigere enn det som var tilfelle før dereguleringen i 1991.

Arbeidet med den nye energiloven skjedde samtidig med forhandlingene om EØS-avtalen. Med EØS-avtalen fikk vi en pådriver for markedsretting og høyrepolitikk.

Med energiloven av 1991 fikk Norge verdens mest markedsliberale energilov. Det var først på slutten av 90-tallet at gjennomføringen av det indre marked for elektrisk kraft tok til i EU.

Fra forvaltning til marked

Før den nye energiloven trådte i kraft i 1990 var det de lokale e-verkene som hadde monopol på, og plikt til, å levere strøm i sitt område. Det skulle leveres tilstrekkelig strøm til så lav pris som mulig. I 1990 vedtok Stortinget en ny energilov. Den trådte i kraft 1. januar 1991. Med den nye loven ble strøm ansett som en vare på lik linje med andre varer. Krafthandelen skulle styres av tilbud og etterspørsel.

Med den nye energiloven gikk vi fra forvaltning til forretning. Vi fikk et strømmarked. Dette i motsetning til kommunale tjenester som dekkes av kommunale avgifter etter prinsippet om selvkost. Vann- og kloakkavgiften for eksempel, skal dekke kommunens faktiske utgifter til denne tjenesten. Det skal ikke beregnes fortjeneste. Det er derimot ingen garanti for at disse tjenestene også kan privatiseres slik både den forrige regjering og EU presser på med Meldepliktsdirektiv og Tjenestedirektivet for å privatisere offentlig sektor.

En bærebjelke i velferd og verdiskaping for fall

De høye kraftprisene rammer både befolkningen og arbeidsplassene. Spesielt vil den kraftkrevende industrien rammes hardt. Daværende olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) nærmest latterliggjorde Senterpartiets motstand mot Acer i mars 2018. Han viste til at Senterpartiet spredde frykt når de advarte mot å gi fra seg kraftressurser og styringen av dem, med økende strømpriser som resultat. Siden statsråd Mjøs Pedersen uttaler at Norge ikke kan kutte i eksporten av kraft, dokumenterer hun samtidig at Norge frivillig har gitt fra seg myndighet over norske kraftressurser, noe Gahr Støre tidligere har hevdet at Norge ikke har gjort.

Hva sier Støre og hva sier virkeligheten?

I forbindelse med debatten om Acer på Stortinget i mars 2018 sa Jonas Gahr Støre (Ap) til NTB at «Arbeiderpartiet ville ikke på vilkår inngått en avtale som svekket nasjonalt eierskap, suverenitet og styringsrett over våre naturressurser. Dette har ligget i vår historie siden vannkraften ble underlagt konsesjonslover.» Ifølge Aftenposten sa Støre at «Noen ønsker å fremstille det som om vi gir fra oss eierskap og kontroll over norske kraftressurser. Det er feil. Deler av debatten har vært lite opplysende for å si det sånn.» Sett i lys av Marte Mjøs Pedersens uttalelser må det konstateres at det var argumentasjonen fra representanter for de partiene som stemte for Acer som var lite opplysende, for å bruke Støres ord.

«Handlefrihet» etter 27 år med EØS?

I Hurdalsplattformen heter det blant annet at de to regjeringspartiene skal gå inn for å «utrede hvordan norsk krafteksport påvirker norsk forsyningssikkerhet og norske strømpriser, og hvilke konkrete tiltak som kan bidra til å sikre at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn for norsk industri.»

Det er helt usannsynlig at regjeringen vil kunne komme opp med konkrete tiltak som skal sikre norsk industri «at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn» uten å gjøre noe med forholdet til EU. For når strøm er gjort om til en vare, skal det være fri bevegelighet for den. Dette er jo en av de grunnleggende prinsipper for EUs indre marked, som Norge ble en del av da stortingsflertallet vedtok EØS-avtalen.
Vi kan bare håpe at Ap har fått seg en vekker nå, og velger lojalitet til befolkningen i stedet for til EU.   

«Økonomisk kontroll mellom store og små land går bare en vei.»

Disse ord fra nå avdøde Kåre Willoch bør man kanskje lytte til som i jubileumsåret for unionsoppløsningen i 2005 skrev følgende i en kronikk i Aftenposten

«Det vil være samfunnsøkonomisk irrasjonelt dersom Norge lar utenlandske konsern kjøpe opp vår vannkraft. I tillegg er nasjonalt eierskap i seg selv en verdi for et lite land, fordi økonomisk kontroll mellom store og små land som regel går bare en vei.» 

Han tok kraftig til motmæle mot forslaget om å svekke hjemfallsretten, og grepet Norge har tatt for å sikre offentlig eierskap av norsk vannkraft. Det er nettopp dette grepet ESA vil løsne fordi de mener disse særordningene strider mot EØS avtalen. Nå kan retten bli endret, for å likestille privat og offentlig eierskap.