I dag starter folkeavstemningen om regiontilhørighet i Kristiansund. Mange spør hvilke fordeler vi har ved å være i Møre og Romsdal og hvilke fordeler vi har ved å være i Trøndelag. Men veldig mange av fylkeskommunenes oppgaver er lovpålagte.
Lovpålagte tjenester kan vi være sikre på at vi får uansett om vi tilhører Møre og Romsdal, Trøndelag, Troms og Finnmark eller Viken. Det er ikke her svaret ligger. Og det er vel stort sett det eneste vi kan lese ut av de utredningene som har vært gjennomført også, eller de utredningene som har vært forsøkt gjennomført. Nordlandsforskning påpekte riktignok i 2017 at fylkesgrensene legger hindringer for utvikling. Men ut over det har det vært lite å hente i utredningene. Så lite faktisk, at jeg føler for å hente frem to eksempler fra den nyeste utredningen på forhold som ikke er relevante.
Fritt skolevalg eller nærskoleprinsippet?
I Møre og Romsdal er det fritt skolevalg, som i praksis betyr at alle elevene konkurrerer om alle skoleplassene i hele fylket. De elevene som har best karakterer velger først, og andre elever må da velge de skoleplassene som er igjen, og enten velge en skoleplass de egentlig ikke vil ha, flytte langt hjemmefra for å gå på skole og bo på hybel, eller begge deler. Regjeringen Solberg ville innført dette i hele landet dersom de hadde fortsatt å sitte i regjering. Men regjeringen Støre vil at det fortsatt skal være opp til fylkestinget i hver enkelt fylkeskommune å bestemme hvilken ordning som skal gjelde i det enkelte fylke.
I Trøndelag er det nærskoleprinsippet som gjelder. Det betyr at elevene skal ha tilbud om skoleplass på en videregående skole i nærheten av elevens hjemsted. Arbeiderpartiet har programfestet at de går inn for nærskoleprinsippet, men Ap-ordfører Hanne-Berit Brekken i Aure har paradoksalt nok argumentert for at fritt skolevalg er et fortrinn ved Møre og Romsdal. Det finnes gode argumenter for begge ordningene. Diskusjonen er interessant.
Men diskusjonen har absolutt ingen verdens ting med fylkestilhørighet å gjøre. De respektive fylkestingene kan uansett endre ordningen når som helst om de ønsker det.
Helseforetakene
Spesialisthelsetjenesten er inndelt i fire regioner med hvert sitt regionale helseforetak. Helse Midt-Norge, som vi tilhører, er igjen delt opp i tre mindre foretak, som tilsvarer grensene til de tidligere fylkeskommunene Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag (St. Olav Hospital). For noen er det et poeng at å endre fylkesgrense kan åpne for å endre foretaksgrense, slik at Kristiansund ikke lenger tilhører Helse Møre og Romsdal HF, men i stedet tilhører St. Olav Hospital (Begge disse foretakene sorterer vel å merke uansett under Helse Midt RHF). Dette spørsmålet er forsøkt besvart både i 2016 og i 2021. I 2021 ble spørsmålet forsøkt besvart ved å rette en henvendelse til direktør Stig Slørdahl i Helse Midt RHF, som svarte at «[E]n endring av fylkestilhørighet vil ikke endre opptaksområdene i Helse Midt-Norge». Det er imidlertid to grunner til at dette svaret ikke er konsistent. For det første er det Helse og omsorgsdepartementet som eier helseforetakene, og Helse- og omsorgsdepartementet besvarte det samme spørsmålet slik i 2016: «En sammenslåing av kommuner som endrer fylkesgrensene vil i utgangspunktet også endre helseforetakenes opptaksområder og dermed også befolkningens tilhørighet til helseforetak». Eieren sier her altså det motsatte av direktør Slørdahl. Det er imidlertid også en annen grunn til at svaret fra Slørdahl ikke er konsistent. I 2019 ville nemlig den samme direktøren utrede sammenslåing av helseforetakene i Sør- og Nord-Trøndelag som følge av regionreformen. Da mente Slørdahl at det var naturlig å se på organiseringen av foretakene i lys av regiongrensene. Det vi kan fastslå er at det ikke er noen automatikk i at opptaksområdene i Helse Midt blir endret som følge av en regionendring. Men dette er altså heller ikke et relevant argument for eller imot regionendring, siden det ikke er mulig å få et sikkert og pålitelig svar på dette på forhånd.
Det er altså mye vi gjerne ville hatt svar på som det dessverre ikke har latt seg gjøre å få svar på. Vi kan ikke utrede oss frem til et svar med to strek under svaret. Spørsmålet er hvor vi kan få støtte når vi trenger det. Det vet vi selvfølgelig ikke, men vi har en lang historie i Møre og Romsdal hvor vi kan fastslå at vi ikke har fått nødvendig støtte når vi har hatt behov for det. Dette gjelder både sykehus, høyere utdanning og fylkeskommunale og statlige arbeidsplasser. I de fleste tilfellene vet vi ikke om vi ville fått den nødvendige støtten i Trøndelag. Men vi kan fastslå at både andre småbyer og mindre kommuner i Trøndelag har fått slik støtte. Og ved minst ett tilfelle kan vi til og med fastslå at Trøndelag har støttet Nordmøre når Møre og Romsdal ikke har gjort det (ilandføring av gass til Tjeldbergodden i Aure).
Historien vi har bak oss i Møre og Romsdal forteller oss det vi behøver å vite. Vi kan ikke endre historien. Men vi kan hindre at historien gjentar seg. Skal vi få til det må vi bruke muligheten nå. Ved å stemme ja til Trøndelag.
