Plutselig står vi foran en humanitær krise på eget kontinent. Nå trenger vi trygg styring av landet, og at vi viser hvor sterke fellesskapene våre er.
Jeg tilhører en generasjon som er vokst opp med at verden beveger seg i riktig retning, og et Europa som de siste 25 årene for det meste har vært preget av fred og utvikling. I løpet av drøye to uker er vi kastet inn i en helt ny virkelighet svært få av oss fullt ut kunne forestille seg: At et av våre naboland driver en angrepskrig mot et annet naboland, i vårt eget nærområde. De grusomme TV-bildene fra byer i vår egen verdensdel føles uvirkelige, og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen setter vår grunnleggende trygghetsfølelse på spill.
De langsiktige konsekvensene av denne krigen er det vanskelig å si noe sikkert om i dag. Men det vi allerede vet er at Europa står overfor den største humanitære katastrofen siden 2. verdenskrig. Over 2 millioner Ukrainere har allerede flyktet fra Ukraina, og et enormt antall er internt fordrevne. Bildene vi nå ser av ukrainske barn og voksne som oppholder seg i provisoriske bomberom eller har lagt på flukt, familier som splittes, gjør sterkt inntrykk. Vi vet at antallet mennesker på flukt bare vil fortsette å øke i tida som kommer. Det vil heller ikke Norge vært uberørt av.
Jeg er veldig glad for at regjeringen er så tydelige på at Norge nå skal stille opp og gi hjelp og beskyttelse til de som er på flukt. Det var en riktig avgjørelse å gi midlertidig kollektiv beskyttelse til alle ukrainske statsborgere. Det betyr at flyktningene slipper tidkrevende individuell behandling, og at de raskere kan få ro og stabilitet til å starte en ny hverdag her.
Ingen vet hvor lenge krigen vil vare, eller hvor mange ukrainere som vil komme til Norge. Det vi vet sikkert er imidlertid at vi må forberede oss på å gjøre en innsats. Den oppgaven skal vi ta, med de verdiene som kjennetegner det norske samfunnet som utgangspunkt: Rettferdighet, trygghet og sterke fellesskap. Og vi skal sørge for trygg styring og kontroll i en uoversiktlig situasjon. Dette er ikke tiden for kvikke utspill for spisse overskrifter, eller enkle løsninger som gjør seg bedre på trykk enn i virkeligheten. Vi skylder både ukrainerne som nå trenger trygghet og beskyttelse, og lokalsamfunnene over hele landet som står klare til å stille opp, at dette skjer på en ryddig og ordentlig måte. Det krever tett dialog mellom kommunene og staten, og at vi på Stortinget og i regjering lytter til og følger opp behovene kommunene melder om. Kommunene skal ikke skal sitte igjen med regningen når de nå bygger opp nødvendig mottakskapasitet. Og i ukene og månedene, i takt med at behovene endrer seg, vil denne dialogen bare bli enda viktigere.
I en utrygg tid setter Arbeiderpartiet trygghet først. Nå skal vi stille opp og gjøre det som kreves av oss, samtidig som vi sørger for at sterke fellesskapene er rustet for oppgavene. Da må vi holde hodet kaldt, hjertet varmt og kombinere kontroll og styring med medmenneskelighet og solidaritet. Det vil være til det beste både for flyktningene som nå ankommer Norge, og for folk og lokalsamfunn over hele landet.
