Noen er overrasket over at det nå er krig i Europa. «Krigen i Ukraina har endret det sikkerhetspolitiske bildet», sier utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap). Men man kan også se på dette fra en litt annen synsvinkel.
Opp gjennom historien har det vært en lang rekke kriger, derfor er det ingen grunn til å bli veldig overrasket. Da Hitler kom til makten i 1933 var den militære styrken liten og landet var i krise. Hitler startet umiddelbart med å bygge opp de militære styrkene og gjennom Hitlerjugend fikk ungdommene lære seg å marsjere og drive fysisk trening. Allerede etter fem år begynte Hitler å flytte grenser ved at Østerrike og Tsjekkoslovakia ble okkupert. Englands statsminister Chamberlain trodde på dialog og fikk Hitler til å skrive under på at han aldri skulle gjøre det igjen. Aldri har vel dialogens begrensninger vært demonstrert så tydelig, men mange har allerede glemt. I 1939 ble Polen angrepet og andre verdenskrig var i gang. Norge hadde ikke forsvar av betydning og Oslo ble inntatt av en tropp på 1500 mann som kom marsjerende nedover Karl Johan med ridende norsk politi i front. Tyskland valset over alle landene i Vest-Europa, unntatt England, fordi England er en øy.
Hva lærer vi av historien? Det første er at vi må sørge for å ha et godt forsvar, fordi selv om folkene i alle land ønsker fred og velferd, så dukker det av og til opp sterke, maktgale personer som greier å rive til seg makten og starte kriger. Russlands president Putin, med bakgrunn var KGB, ble president i 1999. Ganske raskt begynte han å bruke mer ressurser på å bygge opp de militære styrkene og man kunne se at Russland igjen ble mer aggressiv. Samtidig sa tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen at vi ikke lenger kunne se noe trusselbilde, derfor kunne vi bygge ned Forsvaret og selge anleggene. Det hun ikke tok i betraktning at det kan ta flere tiår å bygge opp et forsvar, med personell, ferdigheter, holdninger og våpen. Det er fort gjort å bygge det ned. Både AGSE og Huitfeldt har tydeligvis et kortsiktig tidsperspektiv knyttet til dette spørsmålet. Det sikkerhetspolitiske bildet har ikke endret seg. Historien viser at det med ujevne mellomrom kommer nye trusler.
Det andre er at ingen kriger er like. I første verdenskrig lå soldatene og skjøt på hverandre fra skyttergravene og millioner av soldater døde. Andre verdenskrig inneholdt alle elementer, men for første gang ble byer jevnet med jorden ved flyangrep, to ganger med kun èn bombe. Så fikk vi Gulfkrigen hvor vi fikk se raketter eksplodere med kirurgisk presisjon. Hvordan vil den neste krigen arte seg? Er det også fare for borgerkriger, noe som har vært nevnt i Frankrike. Hvordan vil i så fall det arte seg og hvem vil være aktører?
Den beste garanti for at man ikke skal få krig er at den aggressive part vet at det er stor sjanse for å tape. Man kan sier mye negativt om Donald Trump, men hans trusler mot NATO om at alle landene måtte bruke 2% av BNP på forsvar, hvis ikke ville USA trekke seg, det viser seg å være svært relevant. I dag ser vi behovet for å bruke enda mer, ikke bare for å styrke forsvar mot konvensjonelle trusler, men også mot terror og cyberangrep. En skal ikke blande inn debatt om EU-medlemskap i denne sammenhengen, til det er nasjonal selvråderett og lokaldemokrati for viktig. At en mislykket og sårbar energipolitikk i Tyskland gir skyhøye strømpriser i Norge er et eksempel på at samarbeid på EUs premisser ikke alltid er bra.
