Nei, de er nok ikke døve, bortsett fra når realiteten er en annen enn de vil den skal være.
13. desember 2021 skriver professor Emblemsvåg ved NTNU:
«Det måtte altså et langvarig svakt vindsystem, med ditto kraftig økning i gassetterspørselen og gasspriser, nedkjøring av konvensjonell, styrbar kraftproduksjon til fordel for innfasing av ikke-styrbar produksjon (vind og sol), for å sende kraftprisene og forsyningssikkerheten inn i ukjent terreng i Europa. Med de avtalene vi har gjort i Norge angående utenlandskablene er utfallet gitt – de norske strømprisene steg kraftig, og vil forbli svært høye gjennom vinteren. Dette er ikke uventet.»
Prisene på kraft i Norge har vi denne vinteren erfart at ikke bare kan være differensiert, men også svært dyr i deler av landet. Nå skal man først bygge en ny kraftlinje for å utjevne prisene i Norge. Tror byråkratiet at folk er dumme? Utjevning av priser? Ja, prisene blir høyere i den delen som har hatt overskudd fordi man eksporterer enda mer. Hvorfor evner ikke byråkratiet å ta av seg de skylappene og se helheten? Enda større blir undringen med tanke på våre stortingspolitikere som ikke evner eller ønsker å sette NORGE først.
Gapet mellom estimert forbruk i 2040 og nåværende produksjonskapasitet er nesten 50 TWh i Norge. Hvor skal det hentes fra på realistisk vis? Skal vindkraften, for eksempel, bidra med 33 TWh. Vindkraften i Norge klarte 9,9 TWh i toppåret 2020.
Resultatet av dette ser vi med et katastrofalt forslag om 2000 turbiner i havet utenfor Norge, som skal spre Mikroplast. Som figuren under viser, det vil ikke hjelpe noe nevneverdig i store deler av året.
Det er også noen som hevder at Norge skal være Europas batteri, men tallene ser ut til å være ignorert. Norge klarte å eksportere 20 TWh i toppåret 2020, men det utgjorde mindre enn 0,6 % av den europeiske totalproduksjonen på 3.629 TWh i 2020!
Figuren under viser vindkraftproduksjonen for Europa, organisert etter fallende timeproduksjon (fra venstre mot høyre) per år, for 2016 – 2019. Da ser vi at i omtrent 25 % av tiden er produksjonen lav, og forblir lav, uavhengig av totalt installert vindkraftkapasitet (fra begynnelsen av 2016 til årsslutt 2019 økte vindkraftkapasiteten med 26 %). Hva får noen til å tro at en slik energikilde kan være løsningen fremover?
Senest i mars i år leste jeg en sak der man hadde funnet mikroplast i blodet hos mennesker, mikroplast som knyttet seg til vitale organ. Til tross for dette sitter det byråkrater med sine skylapper og løper Europas æren.
Hjørnestensbedrifter roper varsko om kraftpriser og at man selger ut konkurransefortrinnet. Vi skyter oss selv i foten. Kraftselskapene har rekordmange inkassosaker, fordi folk ikke har økonomi til å betale strømmen. I sin iver etter å forsyne Europa med billig fornybar kraft tapper man ned vassdragene våre slik at det i deler av landet blir restriksjoner i bruk av vann. Hvordan har vi kunnet la dette skje? Kan det være på tide at man starter diskusjonen om elefanten i rommet, den diskusjonen man vegrer seg for å ta, eller er veien videre å ta politisk kontroll over krafta?
Oppdrettspolitikere er nok mye av årsaken til at vi har fått et nytt begrep i Norge, politikerforakt. Når det sitter politiske rådgiver med sin mastergrad i samfunnskunnskap og skal hjelpe politikere med å styre landet? Rådgivere som knapt nok er tørre bak øra. Man sitter med et inntrykk at de som skal styre dette landet tror at Lillestrøm er distrikts-Norge. Vi har fått en situasjon der stortingspolitikere har skjøvet det meste over på byråkratiet, slik at de slipper å ta styring, slipper å ta ansvar.
Vi må ta tilbake politisk styring på krafta, vi må ta den av børs. Vi må endre energiloven, men da må vi skifte ut disse oppdrettspolitikerne som løper EUs ærend. Vi må våge å ta diskusjonen om det skal være krav om yrkeserfaring før man kommer inn i maktens korridorer.
Industri- og Næringspartiet (INP) har som eneste parti i Norge vedtektsfestet krav om minst fem års yrkeserfaring for å ha sentrale verv. Med andre ord, det kommer ikke en person fra INP inn på Stortinget uten at vedkommende har erfaring fra arbeidslivet.
Industri- og Næringspartiet (INP) vil ta tilbake råderetten over norske ressurser og norsk natur ved å si opp EØS-avtalen og komme oss ut av EUs felles energimarked, slik at vi på den måten kan eksportere overskuddskraft.
INP vil legge til rette for økt egenproduksjon, og da kan man ikke eksportere konkurransefortrinnet.
INP er et moderat sentrumsparti med en sterkt forankret distriktspolitikk – som har mål om en sterkere plass i norsk politikk.
