Fra å utsette åpning har nå retorikken endret seg til umulig å få til. Jeg snakker selvfølgelig om fødeavdelingen.
Jeg har vært engasjert i flere år for å bevare sykehuset og fødeavdelingen. Men det er egentlig ikke en presis beskrivelse. Engasjementet er for pasientene, de som skal føde og pårørende. Menneskene. Jeg har vært fødende fra Smøla. Jeg har vært pasient, jeg har vært mor med sykt barn og jeg har vært pårørende.
Nærhet og tilgjengelighet gir trygget
Når nye familiemedlemmer melder sin ankomst, når man selv trenger det, når det gir ro å få besøk for kjære som er syke og når livet går mot slutten.
Avstand kan både ta liv og gi et dårligere utkomme. Jeg vil heller lese sinte leserinnlegg enn dødsannonser. Jeg vil heller brøle ut nå enn å måtte skrive kondolanser senere. Jeg vil at kvinner ikke skal bli påført flere komplikasjoner fordi veien til sykehuset ble for lang. Jeg vil at de skal glede seg til neste fødsel mens de hopper med minsten på trampoline uten å måtte tisse først.
Dette handler ikke om å «vinne»
Jeg har flere ganger ønsket at jeg kunne legge fra meg engasjementet. For det har kostet. Jeg har også ønsket at helseforetaket og helseministere kunne ha gitt meg dokumentasjon på at avstand ikke har betydning. Da kunne jeg ha akseptert. Men det har de ikke. I stedet finner man forskning som viser at avstand har betydning. Og at størrelsen på sykehusene har lite å si for de vanligste tilstandene.
Karriereklatring
Når konsekvensene kommer har direktørene og styrene som ledet dette forsvunnet. Mest sannsynlig til en enda bedre betalt jobb. De utførte et oppdrag, fikk godt betalt og en viktig linje i CVn. Karriereklatring kalles dette nå.
Men nå leggetid. Jeg har et sint leserinnlegg som må skrives ferdig i morgen.
Skrevet natt til fredag 12. august, publisert først på min Facebook side
Av: Ingrid Uthaug
Mor, datter, søster, tante, venninne, nabo, høgskolelektor, kollega, aktivist
