Som så mange andre så har jeg gjort meg noen tanker, kanskje ikke så rent få, rundt det som nå, igjen, utspiller seg rundt fødeavdelingen i Kristiansund. Det er ikke helt enkelt å sortere, og samle, alle disse tankene, men her er et forsøk.

Vi har stått i en kamp om å bevare og ivareta over så lang tid nå at vi blir sikkert like tullerusk og forvirret alle som en. For hva er det egentlig vi skal tro på? Hva skal vi forholde oss til? Hvem bestemmer hva, og hvem kan velge å ikke lytte til de som eventuelt bestemmer?

Ikke nok ansatte til å holde drifta i gang, ikke nok vikarer til å holde drifta i gang, ikke nok vilje til å tilsette vikarer eller vilje til å finne de nødvendige ansatte som kan sikre fødetilbudet? Svarene, eller bortforklaringene, kommer på løpende bånd fra foretakets representanter. Enten de er toppledere eller mellomledere, direktører eller dirigenter, så er det alltid en forklaring på hvorfor det ikke lar seg gjøre å etterkomme stortingsvedtaket om å holde fødeavdelingen i Kristiansund åpen.

Alle forklaringene vi får presentert virker plausible. Noe tvilsomt kanskje, men plausibelt, er det jo at det er vanskelig å rekrutere dyktige fagfolk til Kristiansund. Lurer litt på hva de har lokket med for å gjøre sjukehuset vårt lukrativt. Kanskje det ikke er så kjekt å skulle flytte til, og bosette seg ved, et arbeidssted som til stadighet er i media fordi de som har fått oppdraget med å holde drifta i gang ikke ser at det er gjennomførbart. Ikke fordi de ikke kan, men fordi foretaket ikke vil, og da blir det vanskelig uansett hvem som skal gjøre jobben. Vanskelig å rekrutere, vanskelig å motivere, vanskelig å engasjere, vanskelig å holde tunga beint i munnen når forklaringer og bortforklaringer skal legges fram i forsvar for en foretaksmodell som ikke er myntet på pasientenes beste, men foretakets, altså bunnlinjas, beste.

Så ble det uansett rekrutert, og alle hjerter gledet seg, bortsett fra noen få i et foretak som ikke så seg mål i å fortsette med det som for meg virker som et skuespill av dimensjoner. Et dekke for å tekke en folkevilje og et stortingsvedtak, uten at det egentlig finnes ønske eller vilje i foretakets trestruktur til å imøtekomme de overnevntes krav. Da kommer det nye forklaringer, med tårer og jammer og en akutt situasjon som viser seg å være alvorlig, men løsbar, dersom det finnes vilje til å løse situasjonen. Å snu alle steiner er vel og bra, men når det som viser seg å ligge under steinene som snus ikke passer foretakets planer, ja da fortsetter vi med forestillingen om hvor umulig det er å gjennomføre jobben som er pålagt.

Hvem skal vi tro på, vi som ikke sitter fastlåst til foretakets trofaste tjeneres frontallapp?

Skal vi tro på at det ikke finnes fagfolk, når det åpenbart viser seg å ikke stemme, gang på gang.

Skal vi tro på at det ikke er vikarer å oppdrive, når det åpenbart viser seg å være feil, gang på gang.

Skal vi tro på at jobben med å etterfølge stortingsvedtaket om åpen fødeavdeling ikke er gjennomførbart pga. mangel på personell når vi vet at foretaket ikke ønsker å holde føden i Kristiansund i drift?

Jeg vet snart ikke hvor sannheten ligger i denne saken, men det jeg vet er at det ligger et vedtak om fortsatt drift ved fødeavdelingen i Kristiansund, og det må etterleves. Om det videre viser seg at det er vanskelig, i foretakets snevre forståelse av behov, å opprettholde to fødeavdelinger på denne siden av Romsdalsfjorden, ja da er vel fasiten enkel, og den er en brannfakkel: Den avdelingen som ikke har vedtak om at den skal holdes åpen, må vike. Det er selvsagt ikke en optimal løsning, men det er, ut fra de gitte forutsetningene, den eneste akseptable løsningen så lenge det ikke finnes vilje til å opprettholde fødeavdeling både i Molde og i Kristiansund.

Med det sagt. Jeg mener, og her har jeg partiet jeg representerer i bystyret i Kristiansund med meg, fra grasrota her hjemme til stortingsrepresentantene våre i Oslo. Nedleggelse av lokalsykehus må stanses. Prosessene som leder til nedleggelser må stanses, og det får vi kun til dersom vi får et fellesskap som forstår at helseforetaksmodellen ikke er konstruert for å ivareta pasientenes beste interesser, men foretakets økonomiske interesser. For å komme vekk fra dette, og for å greie å ivareta folk nært der folk bor, så må vi faktisk skrote foretaksmodellen og innføre en politisk styrt helsetjeneste i Norge slik at det er folket, gjennom folkets representanter, som definerer hvordan helsvesenet vårt, herunder sjukehus og alle tilhørende funksjoner, skal driftes. Ikke direktører i et foretak som tilsynelatende kun er ute etter å heve gasjer i sum langt over det vanlige folk tjener. Skal vi kunne gjennomføre noe slikt må kanskje i alle fall ett av de styrende parti, med bakgrunn i sitt eget valgrop, spørre seg selv, når er det vanlige folks tid om ikke den tiden er nå?

En slags oppsummering om hva jeg mener i dag, og har ment fra den dagen bråket rundt sykehusstrukturen startet:

I sum så er det nå så mange sannheter som verserer om fødeavdelingen i Kristiansund og rekrutering til denne at det må kreves full åpenhet i alle prosesser slik at vi får mulighet til å rydde i rotet som er skapt. Dette må bystyret i Kristiansund kunne kreve.

Skrot helseforetaksmodellen til fordel for en demokratisk ledet organisering av helsetjenestene. Dette må løses på Stortinget.

I all den tid det er et vedtak om å holde føden i Kristiansund åpen så skal det etterleves. Dette er et oppdrag som tilfalt helseforetaket i det øyeblikket det ble vedtatt, og må etterleves og gjennomføres som vedtatt med øyeblikkelig virkning.