Det er lett å si at man ønsker vei, men ikke bompenger. Staten må ta regningen for vei som allerede har blitt betalt for gjennom alle verdens avgifter som bilistene har betalt i alle år.
Jo, i prinsippet burde det være slik, men forunderlig nok har Norge alltid ligget etter og vært litt spesielle når det kommer til vei. Det er et forunderlig fenomen vi har i Norge, her sitter staten med rikelige ressurser til å bygge vei i verdensklasse om ikke i det minste oppgradere veinettet tilsvarende sammenlignbare stater. Nei, veien skal bompengefinansieres og mesteparten av potten går til helt andre ting enn det som kommer bilisten (fakturamottaker) til gode. Nytteprinsippet og retten til fri ferdsel har blitt til en spøk.
Man kunne nok reflektert i det uendelige på dette fenomenet for interessant er det, men innlegget i dag skal jo egentlig handle om Bypakken som skal opp til votering i bystyret neste torsdag, så la oss se litt på den,
Trafikksikkerhet
Jeg opplever at mye av argumentasjonen for Bypakken den siste tiden omhandler trafikksikkerhet. Diskusjon rundt trafikksikkerhet ønsker jeg velkommen, en av de få tingene de fleste av oss kan enes om er at det eksisterer noen potensielt livsfarlige momenter på våre veier som må løses. Samtidig fremstilles det som at Bypakken slik den foreligger i dag og dets bompengeregime er eneste veien å gå, er det sant eller kan det være andre måter å løse dette på om vi bare tar litt tak i oss selv og finner løsningene?
Prosjektet: Åpen skjæring eller tunnel?
Venstre belyste nylig tunnelløsningen i media som et mulig alternativ til åpen skjæring over Kråkehaugen som tilsynelatende vil skåne miljøet i større grad enn løsningen som ligger på bordet i dag. Tanken er god og vi setter såklart pris på innspill som setter miljøperspektivet høyt, men en økt kostnad på 530 millioner er utfordrende å forsvare på et prosjekt som allerede vil koste mer enn mange har økonomisk evne til å være med å betale på.
Kanskje kompromisset her er å skjære ned på prioriteringsrekkefølgen, for er det egentlig rv. 70 Vikansvingen - Kontrollplassen som brenner mest om vi skal vektlegge trafikksikkerhet høyst? Der finner jeg langt farligere momenter på prioriteringslisten som trolig er så langt nede at de aldri blir noe av.
De fleste er jo også inneforstått med at nye rv. 70 Vikansvingen–Kontrollplassen vil generere en ny flaskehals (til 1 milliard kroner!), dette til tross for at jeg har hørt argumentasjon på at Bypakken skal eliminere disse. Av alle land og byer jeg har vært bilist i gjennom årene har jeg aldri fått oppleve en innsnevring fra 4-felt til 2-felt som har vært særlig effektiv, tvert om. Så, om flaskehalsen til milliardpris blir en realitet, blir det bilen eller bussen som blir stående å vente på å passere brua?
Det er mange flere momenter som ikke får plass her i dag («Sykkelbyen», bruer under forfall, kø for å nevne noen) som etter mitt syn sammenlagt gjør prosjektet Bypakken til et prakteksempel på et elendig prosjekt.
Staten må ta ansvar
Når skal staten ta ansvar? Ansvar for sine veier og sine innbyggere?
Statlig bidrag som ligger til grunn i dag (294 mill) er det utfordrende å ta seriøst sammenliknet med andelen bilistene må ut med for å finansiere et prosjekt som “skal gagne alle”.
Det er viktig å merke seg endrede omstendigheter siden Bypakken først ble lansert som jeg mener faller innenfor statens ansvar i høyere grad en tidligere:
- Vi har to nye skoler på gang (Folkeparken og Omsundet snart) med infrastruktur som ikke holder til forventningene om sikker skolevei. Er det bilistene eller staten sitt ansvar at barna har sikker skolevei rundt en vei som staten selv eier?
- Nytt sykehus på Hjelset åpner snart og innbyggere i Kristiansund og Omegn i anledning nedleggelsen av Kristiansund Sykehus har behov for raskere framkomst til det nye sykehuset. Nå ønsker jeg for all del ikke å starte en helt ny sykehusdebatt, men valget var til slutt ikke vårt og da tenker jeg det er helt på sin plass at staten bidrar sitt for å mitigere konsekvensene av at vi mister sykehuset vårt, en statlig beslutning. Dobbel straff hører ikke hjem noen plass.
«Vi tar det vi får»
Man får fort inntrykket av at vi bare tar det staten gir oss og forsvarer det med at det er som det er. Det blir for enkelt, litt ryggrad må vi tørre å vise mot statlige virksomheter som dytter slike kostnader ned på oss. Saken er at staten ikke fordeler nok tilbake av det som skulle vært håndtert for lenge siden samt at det er på høy tid å kreve at staten tar ansvar for sin eiendom (Statlige veier) og tar ansvar for sine føringer innen helse og utdanning slik at vi får de trygge skoleveiene samt trygg og rask ferdsel til det nye sykehuset. Det skulle bare mangle.
Jeg håper neste torsdag at flere politikere rundt om i partiene innser galskapen og sammen kan enes om en strategi for hvordan vi kan gjøre dette et veiprosjekt på en mer fornuftig og rettferdig måte. Kanskje vi skal være litt ambisiøse istedenfor å bare godta, kanskje vi skal være litt smartere så havner vi ikke som nok en by som havnet i bomfellen. Døren vår er åpen!
Vi vil stemme klart mot Bypakken 18. april og ønsker deretter å fortsette arbeidet med fremtidens vei i hovedutvalgene frem til vi får frem et prosjekt som vi alle kan leve med.
Når bommene kommer opp vil de bestå, det er nesten et faktum. Ønsker du å se tilbake og tenke «Min stemme bygde denne bomstasjonen»?, ikke vi, det har vi ikke samvittighet til.
