INP ser at dagens skattlegging av arbeidende kapital er svært skadelig for framvekst av arbeidsplasser i regionen, og vil over tid tappe Norge for risikovillig kapital.
Formuesskatt og eierbeskatning har kommet heftig opp i den politiske debatten den senere tid. Det er trist å se at enkelte politikere ikke har ønske om å debattere temaet basert på fakta, men tyr til populistiske påstander for å fremme egen ideologi. Påstander rundt nullskatteytere er et slikt eksempel.
Formuesskatt på norsk eierskap
Formuesskatt ilegges den enkelte bedriftseiers nettoformue. I det grunnlaget inngår blant annet aksjer i norske og utenlandske selskap. De til enhver tid gjeldende verdsettelsesregler av selskapenes eiendeler bestemmer verdien av disse.
Historisk sett har fast eiendom vært verdsatt relativt lavt i Norge. Som en følge av dette har gjeldsbyrden på de aktuelle eiendommene «spist» opp mye av eiendomsverdiene med tanke på formuesskatt.
Etter at verdsettelsesgrunnlaget for fast eiendom gradvis har økt samtidig med at varelager, verktøymaskiner har blitt medregnet i verdifastsettelsen, utgjør ovenfornevnte en betydelig del av formuesverdien på aksjer i små- og mellomstore industribedrifter.
Redusert verdsettelsesrabatt og redusert fradrag for gjeld medfører at virkeligheten dreier seg om langt mer enn små endringer i formuesskattesatsen, slik enkelte prøver å dreie debatten til. Den som eier de samme driftsmidlene i dag som i 2013, ofte med den samme aktiviteten, har bare opplevd å bli «rikere» på papiret og fått en betydelig større formuesskatteregning.
Uansett hva enkelte hevder i politiske debatter, er det et faktum at den viktigste finansieringskilden for eiernes formuesskatt er selskapet selv. Noen tilhengere av formuesskatt har tatt til orde for at dette dilemmaet kan løses ved å selge eiendeler (aksjer), eller sørge for inntjening i selskapet som også tar høyde for formuesskatten. Det kan blant enkelte i samfunnsdebatten forstås som at formue er som Onkel Skrues pengebinge. Det er innlysende at med den nedgangen i realverdi «penger på bok» har, er det lite aktuelt for aksjeeiere å ta utbytte fra bedriften, for så å ha disse midlene stående på bok.
Slike uttalelser kommer vanligvis fra aktører som «ikke har hatt skoa på». At formuesskatten skulle være en nødvendig motivasjon for å skape avkastning og ta risiko, fremstår som manglende forståelse av hvordan verdier skapes. En bør heller ikke tilsidesette pliktfølelsen eiere har til forvaltningen av sine verdier. Dette gjelder så vel overfor bygdas og landsdelens arbeidsplasser, som avkastning på investerte midler. Den historiske oppbyggingen av industri langs kysten er ett godt eksempel på dette.
INP ser at formuesskatt på næringsvirksomhet er og blir en indirekte selskapsskatt for norske, privateide bedrifter. Skatten går dermed på bekostning av fremtidig verdiskapning – herunder arbeidsplasser, lønninger, tilpassing til det diskutabelt fornuftige grønne skiftet, og andre viktige og fremtidsrettede aktiviteter.
Finnes der en risiko for «25 000 nullskatteytere»?
I INP mener vi «NEI».
I politiske debatter blir det ofte hevdet at fjerning av formuesskatten «utløser 25 000 nullskatteytere». Det brukes ikke tilsvarende energi på å dokumentere påstanden og flere fagmiljø avviser, med rette, tilnærmingen.
Man kan spørre seg hva de som bruker argumentet «nullskatteyter» legger i uttrykket?
Personer som verken har formue eller inntekt, inngår neppe i regnestykket. Påstanden refererer seg nok i de fleste situasjoner til bedriftseiere som har betydelig formue, men av en eller annen grunn ikke inntekter.
Gjør manglende skatt på formue disse til reelle nullskatteytere? I INP mener vi ikke det.
Med unntak av formues reduksjon gjennom tapping av bankkontoer, vil det etter dagens skattesystem være bortimot umulig å få tilført midler på personlig hånd uten gjennom skattepliktige inntekter, herunder utbytte som per i dag beskattes med 37,8 %.
Riktignok finnes det fortsatt bedriftseiere som har tilgodehavende eller innskutt kapital i selskaper som kan tilbakebetales uten beskatning. Dette er imidlertid i det aller vesentlige skatteposisjoner som knytter seg til lovlige skattetilpasninger i forbindelse med at det ble innført skatt på utbytte i 2006.
Å diskutere dagens skattesystem med bakgrunn i opphevede regler er i beste fall unøyaktig. Dessuten har SSB beregnet at disse skatteposisjonene blir stadig mindre i omfang. Dette også som følge av at de er tilbakebetalt gjennom de 18 siste årene – blant annet for å betale eiernes formuesskatt.
Det paradoksale her er jo at innførsel av utbytteskatten var en forutsetning for å kunne fjerne formuesskatten.
Påstanden om nullskatteytere er også unyansert ved at en unngår å nevne at i tillegg til utbytteskatt og formuesskatt inngår også selskapsskatten (22 %) i den samlede eierskatten. Dersom en aksjonær i en periode unnlater å ta ut midler og lever av oppspart kapital, vil inntekten i det underliggende selskapet likefullt beskattes med selskapsskatt og følgelig reduseres de midlene aksjonæren kan råde over.
Midlene kan derfor ikke disponeres før de eventuelt tas ut av verdiskapende aktivitet i selskapene – og utbytte beskattes (37,8 %) hos aksjonæren.
Samlet sett er dermed eierbeskatningen, utenom formuesskatten, 51,5 %. Altså over maksimum marginalskatt på lønnsinntekter (47,4 %). Den særnorske formuesskatten kommer i tillegg. Ovenfornevnte fakta underbygger i klartekst at det ikke er holdepunkt for å inkludere påstander om nullskatteytere i formuesskattedebatten.
Det er dessverre grunn til å tro at populisme og unøyaktige påstander vil prege skattedebatten også fremover.
Vi i INP vil derfor råde velgerne til å stille krav til dagens politikere om at slik lettvinthet erstattes med en kunnskapsbasert debatt.
INP vil jobbe for:
- Bunnfradrag på 200G
- Ingen skal personlig beskattes mer enn 6G
- Det skal ikke beskattes av verdier før et evt. salg av verdiene.
- Det gis et handlingsrom på 12 måneder ved uttak evt. salg. Dersom verdiene reinvesteres i Norge, skal det ikke beskattes.
