Utfordringene med ungdomsmiljøene i byen og regionen har ikke blitt mindre med årene.
I flere artikler og leserinnlegg, kommentarer på sosiale medier og i aviser, ser vi at flere nå tar til orde for at vi har et økende, og mer synlig, problem knyttet til rusmiddelbruk blant unge.
Samtidig ser vi av ferske nyhetsoppslag at sluttsummen av at vi ikke greier å forebygge og avverge en utvikling fra tidlig eksperimentering med rus i ytterste konsekvens er tung og kostnadskrevende tjenestemottaker i kommunens system. Et kostnadsbilde på prisen av en barneskole for en enkelt tjenestemottaker er beskrivelsen vi har fått.
Dette må vi ta på alvor.
Når fortvilte foresatte ber om hjelp, når helsevesenet og tjenesteytere kneler fordi de ikke rekker over alle, og når det har blitt dagligdags å omtale et kommunalt botilbud som «ghettoen», med alt det den benevnelsen impliserer, så må vi greie å holde politisk og administrativt fokus på forebyggende og holdningsskapende arbeid.
Det prates i flere vendinger om at her må alle bidra, at frivilligheten må på banen, at kirkens bymisjon skal befeste seg, natteravnene er ute i gatene, og at frivillighetssentralen gjør en viktig innsats.
Og det stemmer.
Det er ingen som sier noe imot at det er viktig. Men, det mangler noe vesentlig i alt dette. For å kunne møte de ungdommene som er på vei ut på skråplanet, for det er jo akkurat det vi snakker om, så må vi ha alle de gode hjelperne som nevnes, men vi må i tillegg, eller kanskje først og fremst, ha en profesjonell, fagkompetent, tjeneste som kan møte disse ungdommene og som kan ta dem på alvor med et profesjonelt blikk på de utfordringene de står i.
I alle budsjettdebatter og budsjettvedtak Rødt har vært med på i Kristiansund de siste to periodene så har vi messet om det samme, gang på gang, år etter år. Vi må få på plass en oppegående, utadvendt og operativ uteseksjon i kommunen. Vi har behov for at det kanaliseres midler og tilsettes ressurser som kan ivareta den profesjonelle siden av forebygging og ivaretakelse i starten av et potensielt rusmisbruk.
Den gang jeg selv var ung ble det brukt mye tid og energi på forebyggende arbeid, både fra ordensmyndighetene, altså politiet, og fra kommunen der jeg vokste opp. Vi hadde fritidsklubbtilbud der vi fikk møte voksne som kunne prate med oss, hjelpe oss med ulike utfordringer, som tok oss på alvor, og ikke minst som hadde en sosialfaglig kompetanse med seg inn i samtalene.
Samtidig som vi hadde oppsøkende og operative voksne som flyttet seg rundt i byen for å møte de av ungdommene som ikke var å finne på fritidsklubben, fotballtreninga, i svømmehallen, ishallen eller andre steder.
Dette var voksne som viste hvordan de skulle håndtere en ungdom som hadde vært uheldig med utprøving av rus i en eller annen form. Som viste hvordan de skulle prate med både drevne og uerfarne rusmisbrukere. Ikke minst så var det voksne, kompetente personer, som hadde tillit i miljøet der de skulle jobbe forebyggende.
Dette savner vi i Kristiansund i 2024. Vi har savnet det lenge. Dette er ikke oppgaver som frivilligheten kan overta. Det er oppgaver som må ligge der parallelt med at frivilligheten trør til og stiller opp. Ikke enten eller, men både og.
Prisen for å svikte barn og ungdom i oppveksten er altfor høy. Det er en pris vi i Rødt ikke er villige til å betale uten at vi først har gjort et ærlig, profesjonelt og faglig begrunnet, forsøk på å redusere risikoen for å skape mere utenforskap og flere framtidige såkalt «tunge tjenestemottakere» i kommunen.
I budsjettarbeidet framover kommer Rødt til å fastholde behovet for en utekontakt i Kristiansund, og vi forventer at våre samarbeidspartier i posisjonen både ser behovet, og ønsker å bidra til at fokus på tidlig innsats og forebygging opprettholdes også med et faglig fokus.
