1675: Kong Charles II av England utnevnte presten og astronomen John Flamsteed til kongelig astronom, med en årlig gasje på 100 pund. Samme år grunnla han også Greenwich-observatoriet. Kongens interesse for astronomi var av rent pragmatisk natur. Siden kunnskap om stjernehimmelen var en forutsetning for navigasjon, var perfeksjoneringen av navigasjonskunsten et middel til å beherske verdenshavene. John Flamsteed røktet sitt embete som kongelig astronom i 44 år. I løpet av denne tiden la han ned en møysommelig innsats for å kartlegge stjernehimmelen. Ved sin død i 1719 hadde Flamsteed katalogisert ikke mindre enn 2935 stjerner. Kongelig astronom («Astronomer Royal») eksisterer fremdeles som en ærestittel i England. Embetsinnehaveren mottar – som sin forgjenger John Flamsteed – en årslønn på 100 pund.
1918: Det første tilfellet av spanskesyken på det amerikanske kontinentet ble konstatert ved en militærbase i Kansas, da en kokk gikk til sengs med influensaplager. I løpet av få dager var mer enn 500 soldater ved basen smittet. En uke senere hadde viruset nådd New York. Det er anslått at spanskesyken tok livet av mellom 20 og 40 millioner mennesker på verdensbasis. Ifølge Wikipedia ble en tredel av klodens befolkning smittet av viruset. Pandemien nådde alle verdenshjørner, og skal være den alvorligste influensaepidemi som har rammet menneskeheten. Man regner med at ca. 15.000 døde av sykdommen i Norge. Navnet spanskesyken skal ha sitt utspring i den brede presseomtalen epidemien fikk i Spania, på et tidspunkt da andre lands aviser var sensurerte på grunn av verdenskrigen. Spanjolene selv kalte sykdommen for «franskesyken».
1973: Det britiske ekteparet Maurice og Maralyn Bailey fikk seilbåten sin knust av en hval i Stillehavet. Foran dem lå 117 døgn som skipbrudne på en liten gummiflåte. Paret hadde solgt alt de eide for å emigrere til New Zealand i en 31 fots seilbåt, og befant seg omkring 500 km fra Galápagosøyene da uhellet var ute. I havariet fikk de reddet med seg vann for 20 dager og et minimum av mat og utstyr. Etter hvert som rasjonene tok slutt, måtte paret leve på regnvann og en diett av skilpadder, sjøfugler og fisk fanget med bøyde sikkerhetsnåler. Vind og havstrømmer hadde brakt flåten deres 2400 kilometer fra havaristedet da de ble plukket opp av en sørkoreansk fiskebåt 30. juni. Ifølge parets egen beretning hadde de forsøkt å praie sju skip i løpet av tiden som skipbrudne, men ingen av mannskapene hadde oppdaget den vesle farkosten deres. Etter hjemkomsten til England ga Maurice og Maralyn Bailey ut en bok med tittelen «117 Days Adrift».
(©NTB)
