Styreleder Peter Aall Simonsen i Norwea har i en lengre artikkel i fagtidsskriftet Europower Energi beklaget seg over regjeringens nylig annonserte produksjonsavgift for all vindkraft. Aall Simonsen vil heller at vindkraftverkene skal bli pålaget en «naturressursskatt», slik tilfellet allerede er for vannkraft. Ikke overraskende, da denne skattetypen ikke vil gi reelle utgifter for vindkraftverkene. Det er fordi utlignet naturressursskatt krone for krone går til fradrag i statsskatten.

Nettoeffekten av naturressursskatt for vindkraft ville blitt slik:

• Kommunene vil få økte inntekter, noe som vil motivere for å si ja til nye vindkraftverk
• Vindkraftverkene slipper å måtte ut med en eneste krone
• Regningen sendes til «folk flest», gjennom at staten får reduserte inntekter

Like skattebetingelser for vindkraft og vannkraft ville i og for seg være en god ide. Men det ville nok ikke styreleder Aall Simonsen like. For han glemmer behendig å nevne at vannkraften også må betale gunnrenteskatt på 37%. Det ville stoppe ethvert vindkraftprosjekt!

Styreleder Aall Simonsen er også helt «på jordet» når han prøver å forklare hvorfor vi må ha mer vindkraft for å kunne gjennomføre elektrifisering av Norge. Som utgangspunkt for sin «analyse» viser han til at Statnett er kommet fram til at vi trenger 40-80 TWh økt tilgang på fornybar energi for å gjennomføre elektrifiseringen innen 2050. Ref. Statnetts rapport fra 2019: «Et elektrisk Norge – fra fossilt til strøm».

Det store spriket i Statnetts anslag kommer av at Statnett skiller mellom «omfattende elektrifisering» og «fullelektrifisering». I det største anslaget ser Statnett for seg at det skal gå ytterligere 33 TWh til elektrifisering av sokkelen, et tiltak som det nå heldigvis ser ut til å være politiske flertall imot.

Men selv om vi stanser videre elektrifisering av sokkelen, ser alle at vi trenger tilgang på mye mer fornybar energi for å gjennomføre full elektrifisering på land og i kysttrafikken, og ha kraft til gode for ny industri. I tillegg til Statnett har både NVE, Statkraft og Prosess21 gitt anslag. Alle ligger under 50 TWh.

Hvordan skaffer vi så fram f.eks 50 TWh? For styreleder Aall Simonsen i Norwea, vindkraftbransjens lobbyorganisasjon, er svaret enkelt: «Vindkraft på land må bidra vesentlig dersom vi skal nå disse målene.» Han slår dette fast, uten noen form for begrunnelse. Og han tar feil. For vi trenger ikke en eneste ny vindturbin for å nå målet, og mer enn det også!

Vi har for det første et gjennomsnittlig eksportoverskudd som ifølge OED nå er på 15 TWh pr år. Det er en god start, mens vi utløser den store reserven som ligger i å starte opp med seriøs effektivisering av måten vi bruker energi på. Det er en av de viktige anbefalingene i IEAs ferske energirapport. Men Norge, som er en ivrig sluker av EU-direktiver, har ennå ikke akseptert energieffektiviseringsdirektivet fra 2012!

I bygningsmassen kan vi ifølge regjeringens mål i Granavoll-erklæringen hente ut 10 TWh allerede innen 2030. Ifølge både den offentlige utredningen Arnstad-utvalget (2010) og ferske tall fra Sintef (2020), kan vi hente ut opp mot 40 TWh i bygningsmassen innen 2040! I 2050 trolig enda mye mer, når «plusshusene» for alvor tar over i byggsektoren. Biogass antas å kunne gi mer enn 10 TWh på rimelig kort sikt. Ifølge NTNU kan vi hente ut 15-20 TWh gjennom oppgradering av vannkraftverkene. Solenergi blir stadig billigere og mer aktuell som lokalprodusert ny energi. Ny varmepumpeteknologi er lovende. I sum kan vi hente langt mer enn 50 TWh innen 2050, uten mer naturraserende vindkraft. Da har jeg ikke nevnt geotermisk energi, og heller ikke tilnærmet risikofri ny kjernekraft som nå utvikles. I 2050 kan vi trolig også bruke energiteknologi som vi ikke en gang vet navnet på i dag.

Det meste av dette må nødvendigvis en styreleder i Norwea vite om. Når han ikke nevner noe av det, blir artikkelen hans bevisst desinformerende.