Det var slett ikke enkelt for alle å komme tilbake til en ødelagt by i 1945.  Kristiansund lå der som en ruin. Men på en merkelig måte kom livet tilbake til byen. Gjenreisningen ga mye arbeid.  Det syntes å være stor entusiasme. Klasseskillet var der fortsatt, men mange formuer forsvant under krigen.  Og hovmodet var  tilsynelatende langt mindre enn det var før krigen.  Men det var der fortsatt. Makta hadde Arbeiderpartiet. Nå skulle godene deles.

Store ødeleggelser

Men selvsagt var det problemer.  Kristiansund var vel en av byene som opplevde de største ødeleggelsene både når  det gjelder bygninger og formuer. Mange bedrifter ble utslettet under krigen. Masse arbeidsplasser forsvant. Men det mest alvorlige er vel de menneskelige påkjenningene. Byen hadde mange krigsseilere. De fikk en vond etterkrigstid. Måten krigsseilerne ble behandlet på er vår tids skam.

Men det var også mange andre som har ofret mye. Mange måtte starte på bar bakke etter krigen. Husene – alt var borte. Men kristiansunderne gikk på oppgaven med krum hals. Men det var mange både oppturer og nedturer i årene som fulgte.

Strålende oppvekst

Jeg er født i 1949. I motsetning til mange andre som bodde i brakker, bygde mine foreldre eget hus i Vikan på Nordlandet i 1948.  Begge foreldrene mine jobbet – og de ga både meg og min søster Anne Karin som ble født i 1950, en strålende oppvekst. Vi startet på en nybygd Nordlandet folkeskole. En fantastisk moderne skole. Jeg gikk i en gutteklasse. Min søster gikk i en jenteklasse. Slik var det den gangen.  Vi begynte begge i Skolemusikken. Det var selvsagt et offer for mine foreldre som måtte kjøpe instrumenter.  Saksofon og klarinett var ingen liten investering. Men de betalte med glede – og vi fikk mye glede. Vi fikk også mange reiser. Vi dro faktisk til utlandet – til Gøteborg på korpstur. Og slike turer var det ikke alle som fikk oppleve den gangen.

Mange måtte flytte

Etterhvert som gjenreisningen var slutt, merket vi som gikk på skolen at mange av medelevene forsvant. På midten av 1950-årene og utover var det mange familier som måtte flytte. Det var ikke mer arbeid. Mange reiste til Østfold husker jeg. I Greåker vokste det opp et lite minisamfunn av kristiansundere. Mange fikk jobb i papirindustrien og ellers.  Jeg vet at for mange barn var det fryktelig å måtte flytte fra Kristiansund.

Lykken var en stor familie

Jeg er av de heldige som vokste opp med en stor familie. Min mor kom fra gård på Straumsneset – og der tilbrakte jeg for min del det meste av sommeren. Det å komme til Straumsvågen var en opplevelse. Og jeg lærte mye. Selvsagt måtte vi jobbe for maten.  Men vi hadde jo lært oss til å jobbe. Jeg var ikke mange årene da jeg første gang måtte ta et tak på klippfiskbergan. Men der tjente jeg også mine første penger.  Siden var det å være ærendsgutt på Backer. Jeg syklet rundt med regninger. Jeg ble ikke rik, men jeg fikk god trim. Men jeg lærte å arbeide. Jeg lærte å ta vare på meg selv. Men når du har en stor familie får du også mange tragedier tett på livet - om det er sykdom eller død. Men man lærer av det også. 

God ballast gir trygghet

Jeg fikk en god ballast i livet. Det å kunne jobbe ga en trygghet – og en glede.

Dessverre var det ikke alle som var like heldige som jeg. Mange barn i Kristiansund som ellers i landet,  led av at det var store familieproblemer rundt om. Det var mye alkohol. Mye vold. Mange barn fikk unngjelde. Mange fikk påført varige skader.  Det var ikke alle det ble folk av.

Jeg begynte tidlig som journalist. Da møtte jeg mange av dem som hadde falt utenfor. Jeg fikk høre om deres skjebne. Dessverre hadde vi ikke den gangen det sikkerhetsnettet vi har i dag. Hadde vi hatt det er det mange som ville blitt reddet. Mange ville ha fått det livet de lengtet etter.

Nå sitter jeg her med mine bilder

Per Helge Pedersen, fast skribentNå er jeg blitt pensjonist. Jeg føler meg ikke som en gammel mann. Nå sitter jeg her og ser på mine mange bilder. Jeg har titusener av dem.  Jeg fikk mitt første fotoapparat før jeg var ti år. Det vil si at jeg sitter med bilder fra 60 år tilbake som jeg selv har tatt. Det er når du ser gjennom alle disse bildene at du ser hvor mye som har endret seg. Det meste selvsagt til det bedre, men ikke alt er blitt bedre. Det er når du ser gjennom alle bildene at du ser hva du har opplevd.

Nå deler jeg noen av disse bildene på ulike Facebook-sider. Responsen er utrolig. Noen er muligens  lei av å se alle disse gamle bildene. Men jeg føler at jeg nå kan gi noe tilbake.  Jeg kan dokumentere hvordan utviklingen har vært på godt og vondt.

Jeg har også hatt det priviliegium at jeg har kunne reise mye rundt om i denne verden. Jeg har også bodd mange steder. Men når jeg tenker tilbake så er jeg veldig takknemlig for at jeg fikk min barndom og ungdom på Nordmøre.

Kristiansund var en god havn og vokse opp i. Der fikk jeg den ballasten jeg trengte.