Det er fint å oppleve at ord betyr noe, at de er dekkende og adekvate for konteksten de ytres i, at en kan gå trygt fra begrep til meningsopplevelse, kall det gjerne en bro som forbinder ord og mening.

Noen ganger har en tillit til felles opplevd innhold. En følelse av at du har sagt A, og jeg slipper å be. Som i jeg elsker å være på fjellet og kjenne roen...Vel, mange vil umiddelbart kjenne seg igjen.

Er spriket mellom begrep og meningsopplevelse stort, må en se etter broen, og spørsmål må besvares om en skal komme til meningen i det hele tatt....lokale hensyn må vike.....fordelene oppveier ulempene......

Noen ganger er det en hengebro i sikte gjennom tåken. Andre ganger må broen bygges, om det er vilje til det. Også kalt dialog. Det fordrer reelle forsøk på forståelse og adekvat respons (i den grad vi er i stand til det)....jeg forstår at det er følelser knyttet til dette... Her er det i hvert fall ingen meningsskapende bru i sikte. Nå er det sånn at følelser er naturlig innvevd i det å være menneske, og jeg er usikker på om det må påpekes hos den en skal gjøre seg forstått hos. Det blir som å sparke inn den åpne døren på overtydelig pedagogisk vis. Samtidig er det yndet brukt for å devaluere sin motstanders argumenter og legitime anliggende. Fort gjort, også, å dytte et ord over på motparten. Der blir det lettere å se (seg selv).

Illusjoner

Det kan være fristende å opprettholde illusjonen av hvordan motstanderen er. Slik holdes kampen i gang og spenningsnivået oppe. Og uansett hvor destruktive illusjoner er, kan de være gode å holde i, kjente og kjære som de er. De vedlikeholder dramaet som fôrer livsløgnen, og den trenger vi jo? Og realitetene er vel litt kjedelige, som at vindkraftmotstandere ikke er «ekstremister», men foreldre og besteforeldre, unge og eldre, lærere, forskere, sykepleiere, bønder, advokater, og familier og enslige. De bor på landet, i byen, nord, sør, øst og vest i landet. Noen har gått i demonstrasjonstog, de fleste ikke. Noen politikere er også å finne. Det er en tverrpolitisk gjeng med mer eller mindre lang utdanning, og noen skal for første gang på 30 år, ikke stemme Høyre. Det er oss, «folk flest», som noen sier.

Disse «spiser» nå Terawattimer til frokost, Norges lover og samenes rettigheter til lunch, 45 decibel til middag og kunnskap om epoxyforbindelser til kvelds. Dette måltidet innbyr til noe annet enn "jeg forstår det er følelser...". I oppvåkningen til rasering av fjell og vidde, forferdes og forbløffes vi over at lokalsamfunn blir overkjørt, at det ikke er flere lyttende politikere til stede, at oppdatering i mediene er så sparsom, og at dokumentasjonen må gjøres av ildsjeler. Hva kalles egentlig fravær, ignorering og replisering med «følelser»? Det ligner i grunnen på en type teknikk, la det ikke herske tvil om dét.

Veiledning eller villedning?

Tilslørt i tillitsglasur kan ord og fraser være som luftspeilinger og lure deg ut på store høyder. Fine og forlokkende som de er, fristende som svarte edelstener – black rocks – kan de få deg til å tro at du får når de tar. En kan bli rent svimmel av ordlyden...grønn og utslippsfri....hvis fremtiden (eller statkraft) får bestemme...redde kloden med fornybar vindkraft... På toppen av meningsløsheten vakler tilsiktet villedning. Broen som en gang var der, er sprengt vekk, og vi står og stanger hodet i fjellveggen. Ordene henger i løse luften, og fallhøyden er stor. Who in their Right mind – for å si det med engelsk – ville utsette seg for slike fallhøyder uten sikkerhetsline? Svaret, eller den velkjente djevelen, bor i detaljene – eller den store R’en mot Høyre i frasen.

Med den ekspertisen som er samlet i OED (Olje- og energidepartementet) og NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) kan det vel forventes klokere svar enn «fattet vedtak», «samlet vurdering» og «fordelene oppveier ulempene»? Frasene dekker over de egentlige ordene. Jeg har til gode å se at den som velsigner raseringen av naturen, med begge bena på jorden, hvilepuls og stødig blikk, samtidig sier amen til de konkrete følgene av vindkraftindustrien:

Er utradering av reindriften en ulempe? Det er vel snarere en tragedie.

Er døgnkontinuerlig lys- og lydforurensing en ulempe? Det er vel snarere å påføre helseskader med viten og vilje.

Er ødelagte rekreasjonsområder en ulempe? Det er vel snarere tap av livskvalitet og økosorg.

Turbinvinger som dreper fugler; er det en ulempe? Det er vel snarere lovbrudd og dyremishandling.

Er massive inngrep i naturen en ulempe? Det er vel snarere en fornektelse av at tap av urørte arealer og artsmangfold er en av vår tids største trusler.

Er epoxyforbindelser i naturen en ulempe? Det er vel snarere blår i øynene å kalle vindkraftindustrien grønn.

Oppgradering av vannkraften gir oss nok kraft med færre inngrep, men vindkraftutbyggingen fortsetter med alle «ulempene». Eller er det snarere butikk over etikk?

Fort gjort å snare seg inn.

Er raknende tillit til demokratiske prosesser en ulempe? Ja, det må den kunne sies å være.

Hvordan kjennes det å tråkke på så mange hensyn? Eller sorterer det under følelser og blir irrelevant? Ser vi bak "ulempene", finner vi ord som får oss ned på jorden og inn i lavlandet. Der bør vi holde oss inntil videre. Så kan vi våge oss opp i høyden når brusikringen er på plass. 

Av: Line Horneland, lektor