Radarsignaler kan bli sendt i alle retninger når 8 vindturbiner bygges på Haramsøya. Rotorbladene fra hver turbin vil dekke 2 store fotballbaner i lufta og vil derfor kunne sende signaler som «pingpong-baller». Ingen konsekvensutredninger er laget om problemet. En medvirkende årsak til Asker-ulykka i 1972 var sannsynligvis forstyrrende impulser. De feilnavigerte. Nå kan det skje igjen.

Det viser seg at våre myndigheter ikke baserer seg på ny kunnskap og nye retningslinjer. De har ikke laget egne rapporter, rett og slett fordi utbygger ikke har bestilt dem. Hva vil skje når svært omfangsrike turbiner bygges på et platå rett ved radarstasjonen på Gamlemsveten?

Rotorbladene vil utgjøre 16 fotballbaner og stå som en vertikal mur i lufta. Det blir skyhøy og brei vindindustri som blokkerer. Men utbygger har ikke orientert de som eier og drifter radaren. De er ved Bodø Lufthavn. Da vi ringte dem kunne de fortelle at de faktisk ikke visste at bygging var i gang. Arkivene deres viste at de ikke hadde vært involvert siden 2007.

Så konsekvensanalyser om flysikkerhet er svært mangelfull og gammel. Kanskje utbygger bare har glemt at radaren er rett ved? Da gambler de med våre liv, og sikkerheten til et stort antall fly. For Bodø styrer nasjonale og internasjonale fly langs kysten og ute i havet.

Bodø Lufthavn, ved Avinor Flysikring AS, kalt ATCC, er helt avhengig av radaren. De sitter foran store skjermer i et kontrollrom, og bruker radarsignalene for å instruere all flytrafikk. Det blir vanskeligere å veilede flyene hvis vindanlegget hindrer rett informasjon. De 8 monstermastene bygges bare 11-13 km unna. Det er veldig nært.

Nå vet vi mye mer. Så x-flygeleder Odd Inge Løtveit reagerer. Han har lang erfaring og var med i Luftfartsverket si evalueringsgruppe for anskaffelse av radar til både Gardermoen, Flesland og Sola. Han skriver:

«Der man tidligere antok at refleksjoner fra vindturbiner var å anse som fra et statisk objekt, har ny kunnskap avslørt at refleksjoner fra turbinbladene blir kastet i alle retninger. Turbinbladenes posisjon i forhold til radarens sender forandrer seg i forhold til vindretning og også hvor i sirkelen turbinbladet befinner seg til enhver tid. Signalrefleksjon kan komme fra fly opp til 10-15.000 fot rett over radar eller vindpark. Matematiske utregninger har vist at reflekterte signaler mister effekt utenfor en viss distanse. (16km)

Videre er det påvist mulig betydelig falske targets i en smal sektor fra radar og forbi turbinparkene i forskjellige distanser, men noen ganger helt ut til radarens rekkevidde. Dette kan være veldig plagsomt for de som styrer luftrommet over og utenfor kysten. Eurocontrol har utarbeidet anbefalinger for å undersøke konsekvenser av vindturbiner på radarsystemer.

Eurocontrol beskriver tre soner for hvilke tiltak som skal settes inn:

• Sone 1- Innenfor 500 meter fra radar: Ingen vindturbiner
• Sone 2- 500 meter – 16 km : Detaljert konsekvensutredning
• Sone 3- Utenfor 16 km : Ingen antatt konsekvens»

(Sakset fra Flygeleder Løtveit sitt brev av 11. februar 2021)

Kommentarer vedrørende Teleplans vurdering av Radar og Vindparken på Haramsøy, av Odd Inge Løtveit, flygeleder

Kravene fra EUROCONTROL er fra 2010. Revidert i 2014. Kunnskapen har vi altså hatt i 11 år, lenge før de begynte å sprenge på Haramsøya. Flysikkerhet er viktig, men ingen har tatt grep. Derfor kontaktet vi advokat, som skreiv til Avinor, Luftfartstilsynet og NVE og ba om egne vurderinger om flysikkerheten. De er forpliktet til dette ifølge EUROCONTROL.

Vi har også kontaktet Eurocontrol direkte, fordi Norge ikke følger opp forpliktelsene vi har for å skape et trygt luftrom. Normalt følger vi internasjonale forpliktelser. Hvorfor ikke nå? Trumfer vindindustrien alt, til og med mulige flykatastrofer? Så langt har de satt til side forskning, menneskerettigheter, lokaldemokrati, miljøvern og effektivitet, og nå også flysikkerhet. For regjeringa gjelder en tanke: «klimamålene». Det gjentas som en religiøs trosbekjennelse.

Historia bak denne fadesen begynte i 2006. Da vurderte Teleplan hvordan radar og tv-signaler kan bli påvirket. Den rapporten stemmer godt med det de visste den gangen. Så alle var enige i konklusjonene, uten å gjøre egne undersøkelser. Avinor hadde heller ikke egne risikovurderinger. 

Rett nok sa luftfartstilsynet først nei til utbygging. Så snudde de. Hvorfor? Det er også interessant at ekspertisen i dag sier: «Hadde utbygger bedt om ei utgreiing fra Avinor etter 2010, ville de neppe fått det, fordi økt risiko er uønskelig. Vi jobber sterkt for å minimalisere all risiko». Åpenhet hadde sikkert stoppet monsterturbinene på den lille øya. Det skjedde ikke.

Allerede i 2008 kom en amerikansk rapport som pekte på rotorbladene, og i 2010 ble det klart at europeisk luftfart skal risikovurdere alle turbiner nærmere enn 16 km fra radaren. På Haramsøya er de bare 11-13 unna.

Utbygger har forsømt seg grovt. Det gjenstår å se om et fraværende beslutningsgrunnlag skal lønne seg. Vil konsesjonen bli kjent gyldig? Trass i økt risiko for luftfart? Trass i at rorbladene kan bli ei felle?

Utbygger sier selvfølgelig at den gamle konsesjon er gyldig, fordi den bygger på det faktagrunnlaget man hadde den gangen i 2006. Slik juss er ikke bygd på allmenn fornuft og rettsfølelse. Vi tror på redelighet, ny viten, samfunnssikkerhet og forskning. Virkeligheten må trumfe svært gamle og utdaterte forestillinger i en rettsstat.

Tør rettsvesenet overse at utbygger ikke stiller med konsekvensanalyser om flysikkerhet, iskast på vegen, gift i grunnvannet og andre problemer? Da gambler de med våre liv.

Men skjer ei ulykke, kan ingen si at de ikke visste. Brev er sendt. Alle vet.

Domstolen bør vektlegge folkets trygghet og vår samfunnsnytte, og ikke Zephyr sine tynne rapporter som er finurlig laget for å tjene store penger.