Jeg gremmes hver eneste dag over hvordan politikerne prioriterer. Det synes ikke å være noen problemer å skaffe milliarder av kroner til nye gigantsykehus eller andre store prosjekter. Men å skaffe de kronene det koster å drive en fullverdig eldreomsorg og et godt helsevesen i Norge synes å være veldig vanskelig.
Gode lokalsykehus med flotte fødeavdelinger legges ned til tross for enorme protester. Slike protester bryr ikke helseministeren og andre sentrale politikere seg om. Hun og de andre politikertoppene lytter kun på de topptunge helseforetakene som hele tiden snakker om effektivitet. Og så lytter de til de rådyre konsulentene. Milliarder av kroner forsvinner i håpløse datasystemer og annet.
Sentrale politikere skuffer
Mange lokalsamfunn trodde at det var mulig å vinne frem i Stortinget med sine ønskemål i lokale saker. Men der knebles enhver som ikke gjør som regjeringen sier. Ja, selv i regjeringen må mindretallet bøye seg til tross for alle lovnader. Det er ikke det minste rart at velgerne forsvinner.
Og hva med lokalpolitikerne?
Også lokalpolitikerne har mye å svare for. I årevis har vi sett en storstilt nedbygging av eldreomsorgen i kommunene. Sykehjem legges ned – og budsjettene krympes. Nylig så jeg et innslag på Dagsrevyen om kreative forslag på hvordan man skulle nå budsjettet ved et sykehjem i Molde. Mye av de forslagene som ble lagt frem, var brudd på norsk lov. Nå ble det hevdet at dette kun var forslag fra en idefase dette dreide seg om. Men forslagene kom for å nå de trange budsjetter lokalpolitikerne i Molde hadde vedtatt.
Hjemmebasert omsorg
I mange år har lokalpolitikerne fått beskjed fra konsulentene om at det er hjemmebasert omsorg som gjelder. Det kan være en god ordning, men det passer ikke for alle gamle og syke i enhver livsfase. Problemet dag er at det ikke er sykehjemsplass til alle som trenger det. Det problemet blir ikke mindre, men større. Kanskje er på tide at politikerne skjønner det.
Mange står i krigen for sine
Jeg har selv vært i krigen for å skaffe min gamle mor en sykehjemsplass i Kristiansund. Hun er borte nå. Men jeg ser at andre pårørende fortsetter den samme kampen som jeg i sin tid drev. Hele tiden synes det som om administrasjonen i kommunene fortsatt kjemper med nebb og klør mot at det skal brukes mer penger og annet som skal hjelpe gamle syke mennesker i den siste livsfasen. Min mor fikk sykehjemsplass da hun var 97 år. Hun skulle hatt plass mange år før hun ble så gammel.
Personalet er overarbeidet
Jeg vet at personalet i helse og omsorg gjør sitt aller beste. De løper nærmest til de stuper. Selvsagt gir dette høyt sykefravær. Jeg misunner ikke dem som har oppgaven med å sette sammen skiftplaner. Mange mennesker som jobber i helse og omsorg får mye uberettiget kjeft.
Hadde politikerne bevilget det som trengs ville situasjonen vært en annen også for dem som jobber i tjenesten og for de som skal lede den..
Det blir stadig flere gamle mennesker. Det har vi vist i mange år. Men hva gjør politikerne? De frasier seg ansvar. De skylder på staten og helseforetakene som er en stat i staten eller så legger de seg flat for kommuneadministrasjonen. Noen bør gå i seg selv.
Overbetalte politikere
På 1970-tallet var jeg selv med i fylkespolitikken i Møre og Romsdal. Den gang var godtgjørelsene på et moderat nivå. Det er ikke situasjonen i mange kommuner og fylkeskommuner i dag. Noen steder betales lokal- og fylkespolitikere bedre enn statsministeren, statsråder og stortingsrepresentanter. I min tid var folk fra ulike yrker representert i fylkestinget. I dag ser vi en betydelig overvekt av offentlige ansatte som politikere. Er det en grunn til at så mye går feil veg? Er politikere mer opptatt av sine godtgjørelser enn å gjøre en god jobb for det folket de skal representere som tillitsmenn? Når jeg ser på lønnsnivået i Viken er det grunn til å spørre.
Ellers bør kanskje også politikerne ta et oppgjør med sine «rådmenn» og direktører. Jeg føler at i mange kommuner er det direktørene som bestemmer – og ikke de folkevalgte.
