En sekser tatovert på overarmen. Den nye vinen. Slepende s'er bare en ekte østfolding verdig. Påfugl. Ord. Uredd. Original. Kunst. Prinsessegemalen…
Assosiasjonene fra Ari Behns levde liv er mange. Men for meg er ordene hans «Jeg er ingenting alene» arven han etterlot meg. Ord som jeg daglig reflekterer over.
Vanligvis har skribleriene mine det med å flomme over tastaturet når jeg grubler. Denne gangen måtte jeg lukke PCn for å legge meg, for å sove på det.
Kanskje det ble for nært? Kanskje det ble for viktig? Jeg er usikker.
Jula får fram det beste og det verste i oss. Og i dens skyggedal gjør jula opp status over hvem vi er: Fattig, rik, ensom, i flokk, om vi hører til eller om vi står utenfor, gift eller skilt, og om vi har noen å feire sammen med eller ikke. På mange måter kan jula være et sannhetsvitne som forteller om du har spilt kortene dine riktig eller ei, eller om hvilke kort du i det hele tatt fikk utdelt. Men bare om du da velger å fokuser innover, for det skjer ikke om du fokuserer utover, på de andre… For egentlig har vi alle i en eller annen grad fått utdelt noen riktige så bra kort, og det bare ved å bo i kongeriket Norge. For da fikk du faktisk utdelt et kort merket valg/mulighet. Men kjære, det er i innoverfokuset skyggene får vokse. Så ikke bli værende der. Løft blikket, se muligheten.
Om du er litt interessert i politikk så har du kanskje fått med deg at det er tid for budsjett. Og med budsjett; kuttforslag.
I følge Tidens Krav formidlet enhetsleder for Psykisk helse og rus, Elisabeth Iversen, sist uke for Hovedutvalg for Helse og Omsorg at vi ligger helt i landstoppen i dystre rus-tall. Hun viste til at vi har 55 personer som er avhengig av tunge rusmidler og som får legemiddelassistert rehabilitering. I Molde er tallet 24, og i Ålesund 10. I Kristiansund har det så langt i år blitt delt ut 56000 doser med brukerutstyr, dette for å forhindre smitteoverføring fra brukt utstyr, samt at det da håndteres som risikoavfall når det returneres. Fikk du med deg tallene fra nabobyene våre? Ikke? I Molde ble det til sammenligning delt ut 12000 doser, og i Ålesund 13000.
Jeg kjenner at gåsehuden nupper seg hver gang disse tallene hinter til meg. For bak disse tallene er det historier, levd liv, håp, sorg og skjebner. Og hvor hver historie er en roman verdig, med vakre vidunderlige sjeler som en gang i tiden tråkket litt feil.
Folk som ikke kjenner til Kristiansunds historie ser ikke den røde tråden som slynger seg tilbake flere 100 år i tid. Men de lytter alltid fascinerende til meg når jeg prøver å formidle hvorfor det har blitt som det har blitt.
For vi skal helt tilbake til klippfisken og væreiernes tid. For øyfolket her ute i havgapet har alltid stått med lua i handa og med furer og træler i nevene, og det mens de kjempet for sitt daglige brød, og døyvet smerten og sorgen med djevelens dråper. Helt fram til i dag, i generasjoner. Arbeiderklassebyen. Arvet sosial nød.
I sørfylket har akademia for lengst festet sitt grep, mens vi håpefulle nå bevitner at Campus reiser seg. Endelig. Men ting tar tid, og tallenes tale er det vi må forholde oss til, også nå i politiske budsjett. Har vi råd til å ikke sette fokus på dette? Svaret sier seg selv.
Det er som om de som ikke kjenner til byens historie plutselig forstår hvorfor sykehuskampen i byen oss er slik den er når jeg forteller dem at sykehuset ikke bare redder liv, men at det også har vært den institusjonen som har generert mest kompetanse og kunnskap i byen oss, og med det økonomi, vekst og tilflyttere. Plutselig forstår de hvorfor det var akkurat her folket reiste seg med knyttet neve, ikledd bunad mens de standhaftig oppvigler til kamp. For det er noe i ordene «Nok er nok»!
I sin tid var Statsminister Gerhardsen klokkeklar på at det som skulle til for å gjenreise nordmørsbyen etter tyskernes herjinger var å bevilge penger til å bygge et nytt sykehus. Arbeiderpartiet velsignet arbeidsklassebyen og velgerne med et løfte om at så skulle gjøres. 50 år senere velsignet en borgerlig regjering nabobyen Molde med det samme løftet, og da på bekostning av byen litt lengre nord. Og til gatene med fakler folket i byen ved havet gikk. Og nok en gang var det som om væreiernes klo strammet seg over folket.
Nå har djevelens dråper fått selskap av djevelens drops, gress, pulver og annet kliss. Og nå rammer det hvem som helst. Barn, ungdom og voksne. Det er bare et lite feiltrinn som skal til. Og i hver en familie finnes det som så pent omtales som rus og psykisk helse. Dette være seg litt rødvin, sovetablett, beroligende, heroin, alkohol, tungsinn, sorg, motbakke med mer. Og det handler om følelser; forsterke dem, eller dempe dem.
Enhetsleder Iversen formidler at innsatsen må vris mot forebygging og tidlig innstas. Det blir også gjort et poeng av at det pr i dag ikke finnes et hjelpetilbud for ungdommer i alderen 16 år og nedover, det vil si at det blir jobbet opp mot videregående, men ikke i aldersgruppen rett før.
Kjære politikere, å ikke forebygge dette, og ikke ha fokus på tidlig innsats og veiledning er en samfunnsøkonomisk katastrofe. For med branner er det lurt å forebygge framfor etterslukking.
Det er dette dere nå blant annet må ha fokus på i budsjettforhandlingene. Kloke folkevalgte har i ettertid av sist møte i Hovedutvalg for Helse og Omsorg signalisert at rus og psykiatri må bli viet oppmerksomhet både i debatt om helsetjenester og i oppvekst. Og for noen var dette overraskende tall.
Tiden har lenge vært overmoden i forhold til at folkevalgte burde ha hatt dirkete dialog med tjenestene og lederne. En folkevalgt hadde følgende kommentar til Tidens kravs artikkel i sosiale media ; «De (enhetslederne) presenterer den virkeligheten vi skal mene noe om, og ikke bare tall i et budsjett». Som tidligere folkevalgt er det akkurat denne informasjonsflyten jeg ønsker skal være normalen for de folkevalgte. Rett fra kilden.
Handlinger skjedd i rus skaper sår. I ettertid er det tøft å ha blitt såret, men det er også tøft å være den som har såret. Men i denne «søte» juletid vil jeg minne oss alle på hvorfor vi feirer jul. Mest sannsynlig er du som leser en av dem som sier at du ikke er troende. Det er helt vanlig i år 2023. Jeg har min noe rare og sammensatte dog fine tro der hvor Jesus er en like kul filosof som Per Fugelli og Søren Kierkegaard.
Og enn så lenge er jula en Kristen høytid. Essensen i kristendommen er tilgivelse, raushet og nestekjærlighet. Og for meg er det hele grunnessensen i velferdsstaten. Faktisk. Velferdsstaten ville ikke ha blitt det den har blitt i Norge uten en bunnlinje med en stor dose nestekjærlighet og tilgivelse. For vi driver ikke på med øye for øye, tann for tann. Husk på dette i denne søte juletid.
I år er det min andre jul uten min rare pappa. Sist jul sammen kikket jeg meg rundt i stua og grublet over om livet ville skjenke oss flere juler sammen. Det fikk vi ikke. Covid tok han fra oss 11 måneder senere.
Mamma fant nettopp et brev pappa hadde sendt sin søster som 20-åring. Pappa vokste opp i USA. Da han skrev brevet var hans foreldre hjemme i Norge. Han spurte sin søster om når mor og far kom hjem til USA igjen. For underforstått så var han ingen ting alene «over there». Av en eller annen merkelige grunn hadde ikke mine besteforeldre fortalt han at de ønsket å flytte tilbake til Norge. Jeg mistenker at de var fint ferdig med ansvar for ungdommer, samt småmette av dager.
Men pappa var effektiv. Han dro hjem til Norge, fant min mor, jeg så dagens lys og hvor de bosatte oss på det lille småbruket nede ved fjorden. Flokken og framtiden hans var sikret.
Jeg har hatt fem barn under mine vinger. Tre fosterbarn og to egenfødte. 4 av 5 er nå voksne. Jeg tror de har berget, og døren hjemme hos meg vil alltid være høy og porten vil være vid. Men hvem skulle jeg ha vendt meg til i kommunen om min 15 åring hadde tråkket feil? Hvem?
Julefreden senker seg nå gradvis i min lille hule. Jeg er heldig, for jeg kan kjenne på den gode følelsen som kommer helt innenifra. Jeg tror den heter lykke…
Så blir de stående disse ordne:
«Ikke vær et entall på Jorda. Bry deg om flokken din.» Sitat Per Fugelli.
«Jeg er ingenting alene.» Sitat Ari Behn.
Kjære folkevalgte: Budsjett handler ikke bare om tall på et papir, men også om å sette fokus på hva som skal prioritertes og budsjetteres. Det handler ikke bare om kutt, men faktisk også om å øke.
Kjære sambygding: Ta vare på deg selv, og ta vare på din neste. Være raus, samt tilgi.
God jul fra skrivestua i Magnus Blikstads gate.
Av: Ida Drøpping Myren
