For to år siden kunne vi lese nyhetssaker om nøyaktig hvor mange prosent matvareaktører anslo at prisene ville øke med.
Denne formen for signalisering til resten av dagligvarebransjen om at alle kan øke prisene sine samtidig, skjedde i forbindelse med to årlige forhandlinger mellom matvareleverandører og dagligvarekjedene. Før kunne også en butikk som la ned, hindre at nye etablerte seg i det nedlagte lokalet. Begge deler er det heldigvis slutt på nå.
Datoen 1. februar har tradisjonelt vært et tidspunkt for drastisk økning i matprisene. Etter at regjeringen satte i gang historisk mange tiltak for å bedre konkurransesituasjonen i dagligvaresektoren, har matvareaktører gått vekk fra å kun forhandle to ganger i året.
Dagligvarebransjen er et mye omtalt tema som følge av de økte prisene vi opplever, og det er ikke en lett bransje å forstå seg på. I en samtale med E24-podden sier Rema 1000-eier Ole Robert Reitan med glimt i øyet at «hvis du har lyst til å jobbe i en bransje hvor ingenting stemmer med det du lærer på skolen, så er dagligvarebransjen et bra sted å komme», med henvisning til at økt etterspørsel ikke nødvendigvis gjør ting billigere – det er bare å se til ribbeprisene i juletiden.
Før jul lanserte regjeringen at vi skal gjøre det enklere for nye aktører å etablere seg, ved å forhindre usaklig prisdiskriminering mot mindre butikker. Forskriften er på høring med frist i februar.
Reitan og andre dagligvareaktører er nemlig ikke helt enige om hva som skal til for å senke prisene i dagligvarebransjen. Det har derfor vært helt nødvendig for regjeringen å undersøke hvordan prisene i butikken faktisk blir til, hvordan egne merkevarer (First Price, Rema 1000-merket etc.) spiller inn på prisene, og hva det innebærer for prissituasjonen at samme aktør sitter på alle sider av bordet. Noen kjeder eier nemlig både matvareleverandøren, grossisten og distribusjonsleddet som hører til før en vare når ut i butikken.
Det var gjort lite på dette feltet da vi tok over regjeringskontorene i 2021. Økt kunnskap har derfor vært viktig, ellers risikerer vi å innføre tiltak som gir økte matpriser på sikt.
I tillegg til å få kunnskap om hvordan bransjen fungerer, har vi satt i gang flere kraftfulle grep for å få styrket konkurransen i dagligvaresektoren. Regjeringen har blant annet:
- Styrket Konkurransetilsynet og Dagligvaretilsynet, som skal holde aktørene i ørene.
- Avviklet ordningen hvor dagligvareaktører kan forhindre konkurrenter i å bruke butikklokaler de selv ikke benytter lenger.
- Fått slutt på prissignalisering i media: Det betyr som nevnt at dagligvarekjedene er mer forsiktige med å kommentere prisforhandlingene offentlig, som kan bidra til å gi hverandre hint om hvilket prisnivå de legger seg på.
1. februar er altså en dag man kan forbinde med store prisøkninger, som resultat av forhandlinger mellom leverandører og matvarekjedene. Men her har Konkurransetilsynet slått fast at det å forhandle bare to ganger i året ikke har bidratt til god konkurranse. Nå går flere dagligvareaktører over til å forhandle med leverandørene sine flere ganger i løpet av et år, og vekk fra å fortelle hverandre i media hvilket prisnivå de skal legge seg på. Det tror jeg er klokt.
Vi har satt i gang historisk mange tiltak for denne bransjen og skal fortsette å overvåke markedssituasjonen fremover. Jeg har troen på at kombinasjonen av tiltak overfor dagligvarebransjen og regjeringens ansvarlige pengebruk gjør at vi går en bedre tid i møte, med fortsatt lav arbeidsledighet og stopp i prisveksten. Forhåpentligvis også i butikken.
