«The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence», står det skrevet på Wikipedia.
Slik armlengdes styring resulterer i at «Folkestyret i Norge undergraves og fratas tillit, som ledd i regjeringens formulerte effektiviserings- og forenklingspolitikk. Ideologisk gis markedsbeslutninger forrang som mer hurtige og effektive, framfor beslutninger fattet i folkevalgte organ etter politiske overveielser og byråkratisk behandling.»
Denne foruroligende utviklingen, og formen for styring, gir oss innblikk i hvordan en regjering eskalerer til noe mange av oss opplever som en flokk bestående av bulldosere. Deres rådgivere er sagt å være små, men sterke grupperinger som – i likhet med sine politiske oppdragsgivere – anser seg å ha patent på svarene.
Mange av oss etterlyser et snev av ydmykhet for oppgaven. I sin iver etter å bestemme, agerer flere av regjeringens medlemmer nedlatende overfor det samme folket som har valgt dem. Og ikke nok med det, – de styrer oss med viten og vilje inn i et samfunn mange av oss ikke ønsker.
Det er sterkt bekymringsverdig når ting ikke biter på folkevalgte. Når politiske ledere, les ansvarlige, glatt overhører og avfeier spørsmål, som omhandler folkets ve og vel. Når de agerer som at folket verken har vett eller forstand til å forstå. – Ikke en gang når andre stortingsrepresentanter stiller høyst relevante spørsmål i Stortingssalen tar enkelte seg bryet med å svare, eller de svarer med ren svada. Og de samme politiske lederne turer på videre, uten en rift verken i egen sjel eller omdømme. De synes å styre ut fra mangel på empati, og viser en arroganse som ikke hører noe sted hjemme.
Hvordan har vi havnet her? Hvordan kan vi i et demokrati akseptere slik oppførsel og unnlatenhet fra våre tillitsvalgte?
Har vi velgere utelukkende blitt et verktøy i egen søken på makt og karriere? Fortjener vi verken å bli hørt eller bli tilegnet særlig respekt?
Lever vi i en illusjon? Er kanskje ikke alt i vårt lille lykkeland bygget på ærlige hensikter....
Jonas Gahr Støre melder nå en ny retning for Ap: «Vi må bytte ut 'New Public Management' med en tillitsreform. Styringen av offentlig sektor må være bygd på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte», sier han. Dette er musikk i manges ører. Men – det er et men – han forsvarer helseforetaksmodellen for alt det den er verd.
All den tid kontroversielle vedtak ikke snus er dette å anse som rent valgflesk. Og vi velgere må ta stilling til om vi skal tro på det, eller om dette i realiteten er tiltak gjort for å endre meningsmålingene frem til neste valg.
Monica Mæland sier i et intervju med NRK at: «Vi må være klar over at både storting og kommunestyrer er satt til å ta vanskelige avgjørelser, og vi kan ikke drive basert på popularitetsmålinger, men vi må samtidig ikke miste tillit.»
Våkn opp, – alarmklokkene har ringt lenge. Folket er mer opplyste enn noen gang, og prosessene dere igangsetter og utfører er mer transparente enn tidligere. Samtidig blir urett, mangel på kompetanse og – ikke minst – udemokratiske og urimelige prosesser mer synlige. Og følgen er at det politiske Norge allerede har mistet mer tillit enn noen gang.
At politikere må ta tøffe og upopulære avgjørelser, forsvarer på ingen måte at de svikter store deler av folket i sin iver på å vise handlekraft. Det forsvarer heller ikke at de undergraver rettighetene, og river ned livsviktige funksjoner, ute i distriktene.
Ett er sikkert, – vi er mange som har begynt å reagere både på overformynderi og politikere som har fjernet seg milelangt fra folkets virkelighet og vilje.
Vi vet ikke hva vi får med en ny regjering sier noen. Men vi kan i alle fall raskt konstatere hva vi frarøves med dagens....
Konklusjonen bør være ganske enkel og – ironisk nok – ikke ulik kjepphestene til dagens regjering: Vi må våge å være endringsvillige, – ta skrittet å satse på forandring!
