Samme dag som landets statsminister Erna Solberg la ned en grunnstein på tomta til Hjelset la folket i Kristiansund ned sin egen grunnstein utenfor sykehuset i Kristiansund. For de som ikke fikk med seg Anja Solviks sterke appeller for Kristiansund sykehus i går, kan du lese disse nedenfor.

Etter å ha lagt ned grunnsteinen utenfor Kristiansund sykehus, ved skulpturen utenfor inngangen holdt Anja Solvik denne apellen:

Dette er en sterk og symbolsk handling. Sammen har vi lagt ned folkets grunnstein, en ny tidsregning for vårt lokalsykehus. 

En tung bevaringstein hentet fra fjæra. Et bilde på nærhet.

Vårt sykehus er fra 1986, den gang åpnet av Dronning Sonja. Da hun klippet snoren, sto hun på en helt spesiell grunn.

Tomta ble i sin tid ble gitt i gave av Caroline Knudsen i 1889 med en klausul om at her skulle det bestandig ligge et lokalt sykehus.

Å bo her i havgapet har til alle tider vært preget av risiko for å skade seg. De små kunne falle, far kunne skades på havet og mor trengte et sted å føde.

Vårt sykehus sto alltid klart. Vår trygghet, folkets grunnfjell. I vår by har det vært sykehus i 122 år.

Og det vil vi at det foresatt skal være, uansett hva det står på andres grunnstein.

Etter å ha gått i samlet tog ned til Rådhusplassen,  fremførte lederen av Bunadsgeriljaen denne appellen:

Samme dag som statsministeren legg ned grunnsteinen på Hjelset, la vi ned folkets grunnstein her i Kristiansund.

Som et symbol på en ny tidsregning, at vårt lokalsykehus skal bestå for alle som treng det også i fremtiden.

For tar du sykehuset fra folk, rokker du ved tryggheta. Og hva står vi igjen med da?

De vil selge deler av sykehusbygget til andre interesserte. Kjøkkenet er vekk, føden er stengt.

Hvem kan hjelpe oss nå? Hvem kan vi stole på?

Nordmøringene har fått skylda for at det blei bråk. «Det var dere som ville ha fellessykehuset», blir det sagt.

Men det er ikke riktig. Det var ingen spurte oss, folket. Ka vi villa ha.

I to år har vi krevd å bli hørt. Vi har løftet armen og knyttet neven i solidaritet med kvinner fra øyene våre – Smøla, Aure, Tustna, Averøya, og alle andre som har uforsvarlig lang reisevei. Vi har besteget fjell, rodd over hav, dyttet steiner, dunket årer og grått. For ka? 

Kristiansund, den eneste fødeavdelingen i landet som har et stortingsvedtak i ryggen, er stengt. Det gir oss en forsmak på det vi frykter vil bli framtida:

Kvinner må da velge mellom sjøvei, tunnel og fjell til Molde, eller sjøvei og bilvei til St. Olavs. 

Og i år er ikke risikoen over når de kommer fram. Belastningen på jordmødre er høy. Grunnbemanninga er lav. Kanskje er døra stengt.

Helseministeren snakker heller om at han har økt bemanninga med 400 jordmødre i kommunene, men det er inne på fødestua vi trenger dem som mest.

«Vi er verdens beste land å føde i», sier han.

Si det til den ho førstegangsfødende i bilen fra Alta til Hammerfest i snøstorm.
Si det til hun som må snu og dra videre til neste fødeavdeling uten følge.
Si den til hun som har valget mellom fire timer til Molde og fem til St Olavs.
Si det til hun som føder i ambulansen.

Helseministeren skylder på helseforetaket.
Helseforetaket skylder på jordmødre.

Alt Bunadsgeriljaen har advart mot, har skjedd.

Politikere er folkevalgte. Det er folket som drar forhenget til side og går til valg, vi står lenge i den boksen før vi velger det partiet vi tenker vil gjøre det beste for sakene vi brenner for. Men avstanden mellom folket og de folkevalgte bare vokser. Det er blitt et gap mellom oss og dem.

Det bor folk i Romsdal òg. Dæm har å ventet lenge på et nytt sykehus

Med plassering på Hjelset vil også fødende fra ytre Romsdal få lang vei til fødeavdelinga. Våre protester og vår kamp handler om et godt fødetilbud for alle. Og vi vil aldri gi opp det vi trur på.

Vi husker alle da vi sto på piren en kjølig maidag i 2019 og så jentene våre komme roende fra Smøla i bunad. Sjøen var teppelagt av småbåter. Kaia var fylt til randen av folk– som sang «Ja, vi elsker». Æ husker den kraften, trua det ga og håpet som det var i går. Og jeg har tenkt – så lenge dem ror så kan jeg fortsette kampen.

Jeg har flyttet herfra, jeg har født mine barn, jeg fikk min bunad til festbruk, hva er det som driver meg. Hvorfor gjør jeg dette her?

For to år siden stoppet en rånebil meg i vågen og ut av den spratt det fire gutter, han ene løftet meg i være og sa takk, takk, Anja for at du gidder: Jeg har så lyst til å bli far en gang - i Kristiansund». Og det driver meg, en råner fra vågen, han er grunnen til at vi ikke gir opp.

I dag starter Bunadsgeriljaen valgkamp for kvinner.

Det mangler en tydelig fødselspolitikk som vil etablere en bedre fødsel og barselomsorg på kvinners premisser som gir mor og barn er trygg og verdig start på livet. Vi godtar ikke lenger at sparetiltak rammer kvinner på den måten det gjør i dag.

Vår neste helseministeren må prioritere fødekvinner i hele landet. Og nå brenner i Kristiansund. Og i dag vil folk ha tydelige svar fra våre politikere: hvem vil gjenåpne og hvem vil bevare.

På grunnsteinen vi la ned i dag står det at vårt lokalsykehus skal bestå for alltid.

Vi vinner den kampen.
Vi vinn den kampen.
Føden skal gjenåpne og bestå.

Og akkurat det er no hugget i stein.