Da jeg startet min løpebane som journalist på 1960-tallet var det ikke mange informasjonsfolk her i landet. I dag er det langt flere informasjonsmedarbeidere enn journalister i Norge. Det er opplagt langt flere informasjonssjefer enn redaktører.

Per Helge Pedersen, fast spaltistDet føles som om det må være titusener av personer som sitter i ulike informasjonsroller rundt om. Mange av dem har startet sin løpebane som politiske broilere. Mange har også vært innom ulike PR-selskaper. Mange har en brokete bakgrunn. Noen skifter roller hele tiden.

Info-folk overalt

I dag sitter det informasjonsfolk overalt i samfunnet. De sitter i mange bedrifter og organisasjoner, og de sitter ikke minst rundt om i alle vesener og verk, i departement, fylkeskommuner og kommuner og ellers i offentlig sektor. Har man ikke en informasjonsavdeling er man ikke noe tess synes det som. Noen ganger lurer jeg på om oppgaven til disse informasjonsmenneskene er å informere eller å tildekke. Det er i alle fall mange fargerike bortforklaringer når et problem oppstår. Jeg er ellers av og til spørrende til habilitet. Er det noen medier som forfordeles eller ikke. Det må være helt klart at sitter man i en ledende informasjonsrolle, ja, da kan man ikke ha føringer eller bindinger til noen mediebedrift.

Er (eller var) journalister info-mennesker?

Nå er det nok mange som påstår at vi som i sin tid jobbet i de avisene som gikk under betegnelse A-presse, var lojale informasjonsfolk for det daværende dominerende Arbeiderpartiet i Norge. Jeg føler det ikke slik. Vi som jobbet i lokalaviser (jeg jobbet i Tidens Krav i mange år) var først og fremst opptatt av å skrive om lokale saker og vi kjempet en kamp for vårt distrikt. Vi hadde heller ikke problemer med å nå frem til makthaverne. Det å ringe til en statsråd var ikke noe problem den gangen. Men for en lokalavisjournalist å få statsråden i tale i dag, er slett ikke enkelt. Enklere er det slett ikke for folk flest heller. Det samme gjelder i forhold til Stortinget. Enda vanskeligere er det å få kontakt med sjefene i byråkratiet. En mur av informasjonsfolk vokter enhver leder natt og dag. All informasjon må siles og analyseres. Spørsmål må gjerne sendes inn i dager på forhånd.

Sensur eller hva?

Av og til føles det som sensuren fra andre verdenskrig er innført. Informasjonsmenneskene skal ha full kontroll. Mens journalister prøver avdekke saker, synes hovedoppgaven for mange informasjonsfolk å tildekke saker.

Selvsagt må folk få informasjon

Vi lever i et komplisert samfunn – og vi har et mangehodet byråkrati. Mange mennesker har problemer med å finne frem i denne jungelen. Derfor har myndighetspersoner ment at det å ha egne informasjonsfolk som kan ta seg av media og andre som ønsker opplysninger, er greit. Men slik dette har utviklet seg er det ikke alltid like greit. Det er ugreit.

Når det gjelder informasjonsvirksomheten i offentlig sektor, er dette blitt en enorm utgiftspost. Bare i helsesektoren kunne informasjonsbudsjettet finansiert hundrevis av nye sykepleier- og hjelpepleierstillinger. Tar vi med hele det topptunge byråkratiet snakker vi om tusenvis av stillinger som kunne ha hjulpet pasienter og andre direkte i hverdagen. Regningen må du og jeg – altså skattebetalerne betale.

Jeg gremmes når jeg ser at info-direktører i helseforetak snart tjener mer enn statsministeren. Disse info-folkene er en del av et «hoff» som synes så ha distansert seg fra oss vanlige samfunnsborgere.

Det er i ferd med å vokse frem et nytt adelskap i Norge – et adelskap vi egentlig kvittet oss med for veldig lenge siden. Men nå gror det opp igjen sakte, men sikkert. En del informasjonsmennesker føler seg vel til rette i dette adelskapet.

Spørsmålet er om vi er tjent med det. Jeg håper at noen av dagens journalister kan bruke litt tid i grave i dette. Hva koster dette infohysteriet det norske samfunnet? Jeg vet at regningen er høy, svært høy. Jeg er ikke overbevist om at dette er særlig samfunnsmessig lønnsomt. Det kan faktisk være til skade for samfunnsutviklingen. «Storebror» ser deg er mange offentlige infosjefers ledetråd. De synes å trives i jobben.