Mange bygge- og anleggsprosjekter i offentlig sektor sprekker ofte med enorme beløp. Men sjelden eller aldri får dette noen konsekvenser for dem som sitter med ansvaret. Noen må kanskje slutte (og da ofte med en solid sluttpakke). Noen må skifte jobb (man går fra en sjefsstilling til en konsulentstilling), men med samme lønns- og arbeidsbetingelser som før. Og uansett hvor dårlig det går i et prosjekt er det stor raushet med bonuser og andre særordninger.

Ingen stilles til ansvar

Per Helge Pedersen, fast spaltistI løpet av mine mange år som sjefredaktør i Byggeindustrien var jeg ofte forundret over at ingen i offentlig sektor stilles til ansvar uansett hvor galt det går. Jeg har sett at de samme personene har kjørt det ene prosjektet etter det andre i grøfta uten at noen har løftet en finger for å fjerne vedkommende. 

Selvsagt ser jeg ikke bort fra at dette også kan skje i det private næringslivet, men det er unntaksvis. Dersom en leder i en privat bedrift gjør en generaltabbe, så ender det gjerne med at vedkommende får sparken – og det på dagen!

Jeg har også forundret meg over at noen mennesker går fra toppstilling til toppstilling i offentlige virksomheter – og det merkelige er at tabbene gjentar seg uten at det får noen konsekvens. Forstå det den som kan.

Problemet er at det er våre skattebetaleres penger som settes over styr. Milliarder av kroner forsvinner i store hull uten at noen reagerer. Politikerne – våre tillitsmenn – synes bare å glatte over. De synes ikke å bry seg. Slikt kan vi selvsagt ikke ha det!

Manglende kunnskap

Vi skulle tro at vi i lille Norge hadde kunnskap om hva et bygg eller et anlegg koster å bygge. Ja, i alle fall sånn noenlunde. Men når det kommer til stykke kan det være enorme sprik mellom det som de offentlige byggherrene har stipulert som pris – og det som anbudene virkelig avdekker av pris.

Det som også forundrer er at mange offentlige byggherrer ikke helt vet hva de skal bygge og hvor stort det blir. Mange foreskriver bruk av kostbare materialer og kostbare måter å bygge på. Skal man bygge en skole, et sykehjem eller et sykehus bør det offentlige Norge ha nok av gode eksempler å vise til (og å lære av), men det skjer sjelden. Vi bygger prototyper hver gang. Er det rart det blir dyrt.

Noen synes å skulle bygge mausoleer og slott som de kan vise til sine etterkommere. «Dette har jeg bygget» er parolen – «Uten kunnskap» sier mange.

Avbrutte anbudskonkurranser koster skjorta

I offentlig sektor ser vi også at det inviteres til anbudskonkurranser. Så snart det viser seg at prisen blir for høy i forhold til den prisen de offentlige byggherrene har hatt i sitt hode, så avsluttes konkurransen. Det skjer stadig oftere. De ansvarlige byggherrer vil gjerne vente ett år før man lyser ut en ny anbudskonkurranse. Selvsagt er det bare strutsen og noen byggherresjefer som setter hodet i sanden og som tror at det blir billigere om ett år eller to. Det blir som oftest dyrere viser regelen. Jeg fatter ikke hvilke rådgivere slike folk omgir seg med. Men de er vel også engasjert på livstid.

For entreprenørene som sitter igjen med svarteper og en stor regning er selvsagt situasjonen fortvilende. Man regner jo selvsagt med at en offentlig byggherre er en seriøs byggherre som man kan stole på.

Kostbart å regne anbud

Det å regne et stort anbud på f eks et sykehus koster gjerne hovedentreprenøren et beløp på rundt tre til fem millioner kroner – kanskje mer. Men i tillegg er det også mange underentreprenører og leverandører som regner. At prislappen for et stort anbud kan bli 10 millioner kroner og mer er ikke usannsynlig. Og er det mange som regner kan man gange prisen opp med antall deltakere. Utrolig mye penger kastes på havet til ingen nytte.

Noen må reagere

Noen må ta tak i dette. På Stortinget har man fått god erfaring med et prosjekt som har gått helt til skogen. Der har man kanskje lært en lekse. Skjønt det er det sannelig mange som tviler på. Men nå lar jeg i alle fall politikerne få sjansen til å rydde opp i dette uvesenet.