FN kom for litt siden med en rapport som pekte på trusler mot naturmangfoldet. Øverst på lista sto habitatødeleggelse. FN, Norge og andre land har nå bevaring av naturmangfoldet som et viktig mål. Hvordan ivaretas dette og hvem bidrar med hva?

Da Statoil bygde metanolfabrikken på Tjeldbergodden, ville de drenere ut et lite tjern på tomta. Den gang, ble det undersøkt hvorvidt en drenering kunne innebære konsekvenser for noe. Dette ble gjort og det ble påvist en fjærmygg som det var få andre observasjoner av. Dermed måtte dreneringsplanene graves ned. Tjernet ligger der fortsatt og myggen koser seg.

Statoil var også engasjert i et underjordisk gasslager med prosessanlegg oppå bakken i Etzel, Tyskland. Der var det også noen små pytter innenfor industrigjerdet. Disse måtte bevares og det ble etablert små ledegjerder og underganger langs veier i området. Skilt ble satt opp ved veiene med teksten «ACHTUNG ! KRÖTENWANDERUNG !». Paddenes habitat ble reddet.

Da Oljefeltet i Prudhoe Bay i Alaska ble funnet, var kravet at det skulle være minst mulig spor i landskapet etter endt virksomhet. Det måtte bygges en rekke anlegg der oljen fra mange brønner ble behandlet. Alle brønnene ble avviksboret til forskjellige deler av feltet og brønnhodene ble samlet i grupper, konsentrert oppe på bakken. Siden feltet er så stort, var det behov for mange prosessanlegg og brønngrupper. Adkomstveier som tillot transport av store moduler, måtte bygges mellom alle stedene. Det er tundra i Alaska og alle industrianlegg og veier måtte derfor legges oppå tundraen på en slik måte at tundraen ikke ble destabilisert. Dette innebar utkjøring av enorme mengder grus og 1-2 meter høye fyllinger i alle veier og områder som ble berørt. Når virksomheten avsluttes skal alle anlegg bort og grusen skal graves opp og kjøres tilbake dit den var hentet fra. Tundraen skal se ut som før.

For å ivareta hensynet til villreinen i området, ble det startet et eget kartleggingsprogram der forskere hadde tilgang på en Twin-Otter med flyvere, døgnet rundt. Da rørledningen ned til Valdez ble bygd, ble det anlagt rein- og elg-overganger langs ledningen.

Gjennom aktiviteten på norsk sokkel har oljeindustrien bidratt med kartlegging av hundretalls dypvannskorallrev. Dette var ukjente fenomener for folk flest, unntatt fiskere som kom i kontakt med revene med sine fiskeredskaper. Som følge av kartleggingen ble de viktigste revene fredet og lever nå i beste velgående.

20. november 2018 hadde New York Times en stor artikkel: Palm oil was supposed to help save the planet. Instead it unleashed a catastrophy.  Artikkelen tar for seg enorme ødeleggelser av flora og fauna på Borneo, for å dyrke biobrensel. En raserer regnskogen, brenner den og graver dreneringsgrøfter før palmene plantes. Alt opprinnelig liv i området berøres på en ødeleggende måte. Monokultur erstatter mangfoldet.

England har i dag tre ganger så mye skog som før den industrielle revolusjon, fordi en gikk over til bruk av kull i stedet for ved. De har nå begynt å fyre sitt største kullkraftverk, DRAX, med skog som er hugget i USA og fraktet over Atlanteren med skip.

I Norge bygges det nå milevis med veier og plasser i uberørte fjellvidder. Det sprenges, graves og fundamenteres for tusentalls vindturbiner. Myrer dreneres, fylles med stein og vannårer endres for alltid. Hvordan det går med fjærmyggene er usikkert, men reindriftsnæringen som har vært i områdene i uminnelige tider uten å sette spor, drives vekk. De erstattes med vindturbiner som kan drepe alt fra knott til ørn. Det samme og mye mer, foregår i stor skala verden rundt, tilsynelatende uten at naturmangfoldet ofres en tanke. Hva skjer på  disse stedene, etter avsluttet bruk?

Det er grunn til å stille følgende spørsmål: Hvem utgjør den største trusselen for naturmangfoldet, - de aktørene som skal redde verden, eller de som påstås å ødelegge den?

Eller, blir det for vanskelig?