Samiske reindriftsutøvere fikk 4. juni pålegg fra Politiet om å fjerne seg fra Øyfjellet. Natur og reindrift må vike for vindkraftutbygging. Foto: Tage Vedal

Tilsvar til Geir Ramnefjells innlegg Dette har blitt farlig i Dagbladet 6. juni 2020

«Dette har blitt farlig», skriver Geir Ramnefjell i Dagbladet 6. juni. Det er vindkraftsaken han sikter til, men det farlige er ikke naturtapet. Slik Ramnefjell ser det, er det intensiteten i debatten som er det mest skremmende. Av hensyn til vindkraftutbyggere og deres samarbeidspartnere, bør vindkraftmotstandere unngå å bruke sterke ord, mener han.

Å lede fokus bort fra sak og over på motstandere og deres ordvalg, er en klassisk hersketeknikk. Skal det offentlige ordskiftet være konstruktivt, bør det først og fremst handle om sak. Personangrep og hets bør alle parter unngå. Har Ramnefjell spurt seg hva som kan være årsaken til at enkelte naturvernere velger å bruke sterke ord? Ifølge FNs naturpanel er tap av naturarealer et av klodens største problemer. Er det mulig at den akutte naturkrisen kan legitimere noe av ordbruken?

«Vindkraftsaken vekker mye følelser», påpekte olje- og energiminister Tina Bru i NRK-programmet Debatten 7. juni. Det stemmer at naturødeleggelser gir økosorg, men motstanden mot naturødeleggelser er likevel i høyeste grad rasjonell. Blant vindkraftmotstanderne er det mange som har satt seg svært godt inn i konsesjonsprosesser og lovverk. Det er ikke debatten som er «syk» eller «har gått av hengslene». Når Energiloven plutselig skal trumfe alle andre lover og hensyn, er det vel snarere demokratiet som har gått av hengslene?

«Det går ikke an å snikinnføre vindkraft», påstår Geir Ramnefjell. Likevel skjedde det. Nesten hundre konsesjoner ble gitt uten at vi hadde en åpen, offentlig og informert debatt om det. Personer bosatt nær vindkraftanlegg plages nå med støy, infralyd og ødelagt nærnatur. I flere tilfeller ble ingen informasjon gitt før alle frister var ute. For mange har det vært et sjokk å oppdage hvor store endringer som kan gjøres uten at utbygger trenger å søke om ny konsesjon. Når folk nå i økende grad våkner og forstår hva som har skjedd, er det ikke til å undres over at tilliten til de styrende myndigheter forvitrer.

Ramnefjell mener utbygging av landbasert vindkraft kan forsvares fordi vi trenger «mer elektrisk kraft for å erstatte mye av den fossile energien som fortsatt driver samfunnet vårt». Det er uvisst hvor han har hentet denne forestillingen fra, for han oppgir ingen kilder. I Norge er vi så heldig stilt at fossil energi kan erstattes av vannkraft, som er mer stabil, mer effektiv og mer bærekraftig enn vindkraften (HydroCen, NTNU).

Når både Solberg-regjeringen, NHO og Equinor ivrer for vindkraft, handler det ikke om å kutte ned på det fossile. Tvert imot er planen å fullelektrifisere norsk sokkel for å forlenge oljealderen. Hvis vi noen gang kommer til å trenge vindkraft, er det fordi vi har sendt for mye av vannkraften ut av landet, jfr. regjeringens Tyskland-avtale. Det er den stabile vannkraften som er attraktiv for utlandet. Om vi ikke får snudd skuta, vil vi etter hvert sitte igjen med ustabil vindkraft, dyrere strøm og ødelagt natur. Vannkraften har gitt norske bedrifter et viktig konkurransefortrinn, og dette står vi nå i fare for å miste.

Det beste vi kan gjøre for klimaet er å spare naturen, konkluderes det i den ferske rapporten «Karbonlagring i norske økosystemer» (2020), publisert av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Ramnefjell ser ut til å være uvitende om dette. Han tror at vindkraft vil «være med på å bremse klimaendringer», til tross for de enorme naturinngrepene. Vindindustrien er svært lite bærekraftig også når man ser på totalregnskapet, fra vugge til grav. ​

I et globalt totalregnskap må vi også tenke på mer enn bare klima. Hver kvadratkilometer natur som forsvinner lokalt, bidrar til det globale naturtapet. Siden 1970 har Jordens biomasse av viltlevende virveldyr blitt redusert med 60 %. Siden starten av den industrielle revolusjon, er våtmarker globalt redusert med hele 87 %. Hvert eneste år forsvinner det globalt et skogsareal som tilsvarer halvparten av Norges landareal. I denne virkeligheten er det hodeløst inntil det ufattelige at det er politisk mulig å gå inn for å bygge ned enda mer natur med landbasert vindkraft, som er en særlig arealkrevende og naturødeleggende energiform. ​For samisk kultur er vindkraftens ødeleggelser det verste angrepet siden fornorskingstiden. Farene i vindkraftsaken består ikke av ordvalg og språkbruk, men av overgrepene mot naturverdier, økosystemer, befolkning og demokrati.

De 93 vindkraftkonsesjonene som allerede er gitt, vil resultere i rundt 2000 km2 som ødelegges permanent, hvis man ikke får stanset noen av prosjektene. Vindkraftens enorme arealbeslag er en virkelighet som lenge har blitt forsøkt underslått, ved å regne flatene mellom turbinene i et vindkraftanlegg som intakte områder. Arealene mellom vindturbiner i et vindkraftanlegg er selvfølgelig ikke lenger intakt natur, men ødelagte og fragmenterte arealer gjennomskåret av utgravninger, skjæringer og fyllinger i terrenget.  Hver turbin krever en kranoppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. I tillegg kommer internveien mellom alle turbinene. Et turbinfundament består av 400-1100 tonn armert betong, med bolter som kan gå 20 meter ned i underlaget når det monteres i fjell.

Bjerkreim var for kort tid siden et helt intakt naturområde hvor den rødlistede hubroen hadde sitt levested. Foto: Sveinulf Vågene

Slik ser Bjerkreim ut i dag. Ingen hubro kan overleve her. Foto: Kaare Finbak

Når grunnleggende rettigheter og demokratiske prinsipper trues, er det et sunnhetstegn at folk velger å si klart ifra. Naturligvis bør man veie sine ord, og unngå hets og personangrep. Ord kan være sterke våpen, og bør ikke misbrukes. Språklige skyts har imidlertid vist seg å være nødvendige, for å sparke debatten i gang. Om de folkevalgte ikke evner å komme folket i møte i denne ekstraordinære saken, vil motstanden bare øke i styrke. Storting og regjering må nå begynne å lytte til den saklige og faktabaserte argumentasjonen som løftes frem av vindkraftmotstandere. Bare slik kan kraftuttrykkene bli overflødige.

Når ordene våre ikke blir hørt, når kroppsspråket vårt ikke blir sett. Når fortvilelsen og tårene og angsten vår ikke blir tatt hensyn til. Når vi som enkeltpersoner og motstandsgrupper over det ganske land opplever å bli oversett. Når vi blir møtt med fullkommen taushet, og i beste fall en arrogant avvisning. Ja, da blir ordene etter hvert harde, da fremprovoseres høylytt protest, da skapes kvass motstand. Når vanlige folk må trygle om hjelp lenge nok uten å få det, da genereres frustrasjon, irritasjon, desperasjon, sinne, raseri og et debattklima som reflekterer nettopp den maktesløsheten og økosorgen vi kjenner på.

Av:

• Liv Marie Sandve
• Knut Langeland
• Per Inge Østmoen
• Christina Fjeldavli