Vi som har vært pådrivere for tilnærming til Trøndelag blir ofte møtt med at den politiske maktbalansen blir dårligere i Trøndelag.

Dårligere enn hva da?

Nominasjonsprosessen i de etablerte partiene viser med all tydelighet hva det er vi mener.

Én ting er den politikken som utøves på fylkesnivå, men det kanskje enda viktigere argumentet for å endre regiontilknytning er at valgkretsene ved stortingsvalg følger de gamle fylkesgrensene. Så den maktbalansen som eksisterer på fylkesnivå forplanter seg til nasjonalt nivå også. De som har makt i fylket, er de samme som velger representanter til stortinget. De som ikke har makt, er de som blir oversett.

Vi trenger en kandidat som kan ivareta Ytre Nordmøre på sikker plass. Så er det mange som snakker om å se «hele fylket». Det er en fin tanke. Hadde f.eks. Senterpartiet nominert Marit Nerås Krogsæter på sikker plass, så er hun faktisk en kandidat som ser hele fylket. Problemet er ikke først og fremst postadressen til de nominerte kandidatene. Problemet er at de kandidatene som står på sikker plass ikke ivaretar hele fylket.

Vi på Ytre Nordmøre trenger kandidater som vil opprettholde sykehus og fødeavdeling i Kristiansund. Det er ingen av de nominerte kandidatene som står på sikker plass som med troverdigheten i behold kan si at de gjør det. Det klareste eksemplet på det motsatte, er Geir Inge Lien, som av Molde Senterparti ble fremhevet fordi han er en kandidat som vil arbeide for det såkalte «fellessykehuset» i Molde. Det vi på Ytre Nordmøre har behov for, er en kandidat som vil arbeide for sykehuset i Kristiansund. En slik kandidat er fraværende på sikker plass i de etablerte partiene. 

Vi håpet i det lengste at Arbeiderpartiet og Senterpartiet skulle nominere en kandidat på sikker plass som har evne og vilje til å ivareta de ønskene og behovene som vi på Ytre Nordmøre har. Ikke i stedet for å ivareta resten av fylket, men i tillegg til.

Når ingen av dem har gjort det, så må vi på Ytre Nordmøre faktisk stille til valg selv. Igjen.