Nordmørslista, Rødt Kristiansund og Bunadsgeriljaen har gjennomført en markering ved Kristiansund sykehus i dag, 23. november 2022. Markeringen sammenfaller med Helse Møre og Romsdals styremøte, men markeringen er også en markering som er samordnet med markeringen i Oslo i 22. november, hvor Bunadsgeriljaen, Barselopprøret og Femihelse har arrangert en demonstrasjon. Det er også riktig å ta med at det også var en demonstrasjon på Helgeland 15. november.

De fleste som var til stede på markeringen har vært med på utallige demonstrasjoner tidligere. Det var ikke tusenvis av mennesker til stede på markeringen denne gangen, men det er likevel godt å kunne konstatere at vi fortsatt er mange som kjemper for det som vi mener at alle innbyggere bør ha krav på, og som egentlig er nedfelt som en rettighet i spesialisthelsetjenesteloven: At alle innbyggere skal ha likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten.

Ett av de problemene som vi har møtt på underveis i kampen, er at vi har kjempet mange kamper lokalt, på alle de stedene som har vært rammet av nedleggelser, sammenslåing og sentralisering. Vi har hatt problemer med å øke bevisstheten om at dette ikke er en lokal sak, det er ikke et lokalt problem. Det er en nasjonal sak, det er et nasjonalt problem, det er en nasjonal sykdom.

Jeg har hørt lokale politikere både i Kristiansund og andre steder i landet som har forsvart både foretaksmodellen og nedleggingspolitikken som har vært ført på hele 2000-tallet. Men som så fremfører med innlevelse at akkurat vi, akkurat her, vi skal selvfølgelig beholde sykehuset vårt. Det er en tilnærming til problemet som ikke fungerer.

Det er helt nytteløst å påstå at man kan legge ned en masse sykehus, men samtidig si at akkurat vårt sykehus, det må vi beholde. Det er helt nytteløst å si at det er greit å slå sammen sykehus, så lenge vi vinner lokaliseringsdebatten. Hvis det skal være mulig å vinne frem, må vi innse at likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten er en rettighet som alle innbyggere skal ha. Overalt. Noe annet fungerer ikke.

Det er en vesentlig grunn til at dette er en kamp som vi har kjempet i så mange år uten å komme i mål, og det er en vesentlig grunn til at vi må ha det klart for oss at det ennå kan ta lang tid. Det kan ennå være en lang kamp som står foran oss. For selv om et flertall på Stortinget har sagt at fødeavdelingen i Kristiansund skal være åpen, så ser vi at foretaksmodellen fungerer så godt at helseforetaket ikke trenger å ta hensyn til hva nasjonalforsamlingen vår bestemmer. Selv om et flertall på Stortinget har sagt at fødeavdelingen i Kristiansund skal være åpen, ser vi at foretaksmodellen fungerer akkurat slik den er tenkt, når ansvarlig statsråd kan skyve helseforetakene foran seg og si at hun har gjort det Stortinget har sagt hun skal gjøre, selv om vi vet at fødeavdelingen vår faktisk ikke er åpen.

Det er egentlig litt av en bragd, å lage et system som er slik at man som statsråd kan si at man gjør det Stortinget har bestemt, og at man gjør det innbyggerne og velgerne ønsker seg, og så ha et helt nettverk av foretaksstyrer som fungerer som en buffer når vi som innbyggere og velgere ser selv at faktiske forhold ikke er i samsvar med det som blir formidlet til oss. Hvis noen er i tvil, kan de selv gå inn på sykehuset i Kristiansund og sjekke om fødeavdelingen er åpen. Den er ikke det. Og i dag er styret i helseforetaket samlet for å prøve å få oss til å tro at de skal vedta en «plan om å styrke tilbudet for de fødende og tilbudet innen barselomsorgen i Nordmøre og Romsdal». Og det altså med stengt fødeavdeling i Kristiansund.

Vi vet at små fødestuer ikke gir høyere risiko for fødende. Vi vet derimot at risikoen for barn og mor øker med avstanden til fødeavdeling. Vi vet at risikoen for dødfødsel øker ved transportfødsel. Vi vet at risikoen øker når avstanden er mer enn en time. Og vi vet at ved transport av fødende snakker vi ikke om hvor fort det er mulig å kjøre, ved transport av fødende vet vi at det ofte er nødvendig å stoppe helt, kanskje flere ganger i løpet av en tur. For det er flere helt nødvendige tiltak som ofte må foretas av følgejordmor, når den fødende er så heldig å ha med jordmor i det hele tatt, som ikke kan gjøres i en ambulanse som er i bevegelse. Og da er det flere enn man tror som har kritisk lang vei til fødeavdelingen.

Vi vet også at den statsistikken som blir brukt for å vise avstanden til fødeavdeling er feil, blant annet fordi man regner avstanden til Kristiansund sykehus når man skal finne ut hvor lang avstand fødende på Nordmøre har til sykehus, selv om fødeavdelingen i Kristiansund faktisk er stengt!

Det er viktig å være klar og tydelig på følgende: Det kan hende denne kampen tar lenger tid enn vi har trodd og vi har ønsket. Men kampen skal ikke avsluttes før vi har et sykehus som er åpent 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året, med både fødeavdeling og akuttfunksjoner.

Helseforetaket forteller oss at det er veldig mye bra som skal foregå innenfor veggene ved sykehuset i Kristiansund også i fremtiden. Og det er, isolert sett, riktig. Men det er ingenting av det som helseforetaket formidler at spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten skal ha ved sykehuset i Kristiansund i fremtiden som kan veie opp for den betydningen det har å nå frem til sykehus med føde og akuttfunksjoner før det er for sent, ved fødselskomplikasjoner, ved slag, ved hjertestans, ved pustestans og ved høyenergiskader. Og det skal vi fortsette å kjempe for.

Mange er fortvilt over helseforetaksstyret. Det er mange som prøver å argumentere overfor dem, det er mange som kritiserer dem, og det er mange som vil bytte dem ut. Men det er ikke der det egentlige problemet er. De gjør mest sannsynlig akkurat det eieren deres sier at de skal gjøre. Om de ikke hadde gjort det, hadde de blitt byttet ut. Når de ikke blir byttet ut, forteller det meg at de gjør nøyaktig det som statsråden vil at de skal gjøre.

Kristiansund kommune skal også inn med en del tjenester i sykehuset. Og det kan faktisk være veldig bra. Men det hadde gitt mer mening om de tjenestene Kristiansund kommune skal inn med hadde kommet i tillegg til de tjenestene som vi forventer at spesialisthelsetjenesten skal levere, ikke i stedet for.

Som folkevalgt må jeg også si en ting til: Det viktigste våpenet vårt er og blir stemmeseddelen. Så hvis sykehuset er viktig, kan vi ikke stemme på de som vil legge det ned. Vi må stemme på de som vil at vi skal ha sykehus innenfor rekkevidde for alle innbyggere.
Den påvirkningsmuligheten vi har, ligger i å påvirke hvem som representerer oss i folkevalgte organer, og ikke minst hvem som sitter i regjering. Hvis vi ikke er fornøyd med foretaksstyret holder det ikke å bytte ut styremedlemmene, det holder heller ikke å bytte ut hele styret. Vi må bytte ut foretaksmodellen, med en modell som fungerer, og som ligger innenfor folkevalgt styring og kontroll. Vi må bytte ut de folkevalgte med folkevalgte som vil gjøre nettopp det.

Påvirkningsmuligheten vår ligger i stemmeseddelen.