Om landet Norge var en bedrift, ville den fått høyeste score blant verdens investorer. Med verdens største statlige fond på over 15 000 milliarder kroner. Ingen utenlandsgjeld, enorme inntekter fra olje og gass, samt et overskudd på statsbudsjettet i verdensklasse.
Realiteten er at tilliten til staten Norge er på lavmål. Grundere og investorer rømmer landet. Utenlandske investorer ser på Norge som et politisk ustabilt land. Det gjenspeiler en historisk lav kronekurs. Inflasjonen er ute av kontroll, og alt staten bidrar med er skatteøkninger.
Innbyggerne merker presset av økte priser på matvarer, strøm og drivstoff. Lønnsoppgjøret forsvant etter en kort stund, og renta stiger og stiger.
US dollar har doblet seg på 10 år. Euroen bikket over 12 kroner, og 100 danske kroner koster nå 160 norske kroner. Mange kan se langt etter en utenlandsferie i år.
Hvordan kan et økonomisk velfungerende land ha stelt seg slik. Vi har en regjering som lar alt skure å gå uten å ta grep. Sitter rolig i båten og håper alt går over av seg selv. Akkurat som strutsen som stikker hode ned i sanden.
Om en kutter momsen på mat, kutter i drivstoffavgiftene og legger opp til at ingen skal betale mer enn 50 øre kWh for strømmen vil det hjelpe stort for mange. Prisene har økt voldsomt, og folk mister kjøpekraften. I fjor ble den redusert med cirka 20.000 kroner for en vanlig familie, og tross et godt lønnsoppgjør blir prisstigningen stor også i år.
Vi skulle hatt oppløsningsrett slik som andre demokratiske land, som våre naboer Sverige og Danmark. Da kan regjeringen selv, eller om presset er sterkt nok, skrive ut nyvalg.
«En politisk leder må hele tiden se seg tilbake, for å se om folk fremdeles er der. Hvis de ikke er der, er han ikke lenger en politisk leder» Bernhard M. Baruck.
