Bak veggen med rød kledning og husmorvindu skjulte det seg en vakker hvit glassveranda.
– Da vi oppdaget hva som var bak veggen, var det omtrent som julaften og 17. mai på en gang, forteller Joakim Melby Olsen.
For seks år siden kjøpte han og kona Nina Brogeland Laache et gammelt sveitserhus på Nordstrand i Oslo. Huset var bygget som bolig for den svenske forretningsmannen Carl Söderberg på 1880-tallet, men hadde vært eid av Frelsesarmeen siden 1921.
– Her har det vært både mødrehjem og barnehjem. På det meste bodde det over 30 mødre med barn her, forteller han.
Tomten og den utvendige bygningsmassen står på Byantikvarens gule liste over verneverdige kulturminner.
Da eiendommen ble lagt ut for salg i 2014, tvilte familien seg fram til et kjøp.
– Eiendommen hadde stått brakk lenge, og hagen foran huset var en stor parkeringsplass. Men vi så at stedet hadde potensial, forteller Melby Olsen.
Gravde i historien
Da familien flyttet inn, startet arbeidet med å tilbakeføre huset til sin opprinnelige stil.
Huset var godt vedlikeholdt, men det var ikke lagt vekt på å bevare det opprinnelige, forteller Melby Olsen.
Han og kona begynte å lete etter bilder og annen dokumentasjon på hvordan huset hadde sett ut, og har både snakket med slektninger av tidligere eier, tidligere barnehjemsbarn og lett i arkivene til Frelsesarmeen og Plan- og bygningsetaten.
– Vi har brukt mye tid på å grave i historien til stedet, forteller han.
Da Frelsesarmeen overtok eiendommen på 1920-tallet, fikk den navnet Solfeng, fordi det var et sted hvor de ulykkelig stilte kunne fange litt sol.
– Det har hendt at noen av dem som bodde her den gang det var barnehjem, ringer på døra. Det er bare hyggelig, sier han.
Ville lage kopi
De første årene handlet oppussingen først og fremst om å gjøre huset beboelig for en familie på fem, uten å gå på bekostning av det opprinnelige.
I 2016 gikk de i gang med glassverandaen.
– I utgangspunktet hyret vi en arkitekt som skulle hjelpe oss med å tegne en kopi av den gamle glassverandaen, forteller Melby Olsen.
Da rivingen startet, dukket den gledelige overraskelsen opp: Bak kledningen lå glassverandaen, nesten helt intakt. To av vinduene var punktert, og ett av vinduene var fjernet og erstattet med et husmorvindu. Men de øvrige vinduene var som på 1880-tallet, med buede ruter og ruter med mønster og glass i ulike farger.
Dermed ble planen om å lage en kopi i stedet en restaureringsjobb.
Støtte fra Kulturminnefondet
For å pusse opp glassverandaen søkte familien om støtte fra både Kulturminnefondet og kommunen.
– Støtten kom godt med. De som synes det er dyrt å pusse opp bad, kan prøve å pusse opp gamle vinduer, smiler han.
Til sammen har de brukt nærmere 500.000 kroner på restaureringen. 120.000 av disse fikk de i støtte fra Kulturminnefondet.
– Vi har brukt rundt 350 arbeidstimer selv på å skrape, pusse, male og snekre. I tillegg fikk vi hjelp av firmaet Trebevaring til selve vinduene, forteller han.
Arbeidet startet våren 2017 og holdt på til høsten 2018.
Nok en glassveranda
Selv om glassverandaen nå er ferdig, er restaureringen av huset langt fra i mål.
– Å bo i et gammelt hus er nærmest en livsstil, det er alltid et eller annet å ta tak i. I år har vi blant annet byttet noen vinduer og revet en balkong, forteller han.
I årene framover blir det sannsynligvis muligheter for både flere gledelige overraskelser og mer restaureringsarbeid.
– På de gamle bildene er det en glassveranda på den andre siden av huset også. Det kan se ut som det er rester av de gamle vinduene der fremdeles, men vi vet ikke hvor intakte de er, sier han.
Hvis veggen først rives, er det nemlig ingen vei tilbake.
– Vi vil ikke rive før vi vet at vi har tid og penger til å restaurere, sier han.
Deler ut 130 millioner
Hvert år deler Kulturminnefondet ut statlige midler til privatpersoner og frivillige organisasjoner som vil sette i stand kulturminner. I år deler de ut rundt 130 millioner til 600 prosjekter over hele landet.
– Ordningen er blitt veldig populær. Særlig de siste seks–sju årene har vi sett en vekst i antall søknader. Folk er blitt mer opptatt av å ta vare på det gamle, forteller direktør i Kulturminnefondet, Simen Bjørgen.
I år har antall søknader gjort et ytterligere hopp.
– Vi tror det har med korona å gjøre. Folk sitter vel kanskje på hjemmekontoret og ser ut på den gamle løa, og tenker det er på tide å få gjort noe med den, sier han.
I løpet av 2020 regner Kulturminnefondet å ha behandlet 1500 søknader. Over halvparten får altså avslag.
– Det er veldig mange gode søknader, så vi har tøffe prioriteringsdiskusjoner, sier Bjørgen.
Det er få føringer på hvem som kan søke.
– Et kulturminne er alle fysiske spor etter menneskelig aktivitet. Mye av midlene går til restaurering av bygninger, men vi gir også penger til å sette i stand for eksempel fartøy og hageanlegg, sier han.
Kulturminnefondet gir bare støtte til 30 prosent av prosjektets totale kostnad, søkere må altså legge ned en god del tid og penger i prosjektet selv.
Lurer du på om du skal søke, anbefaler Bjørgen å ta kontakt med Kulturminnefondet for å få veiledning.
– I år har vi blant annet begynt med digitale befaringer, det har vært et populært tilbud.
